Kronikk

Ytringsfrihet på fransk

Frankrike begrenser ytringsfriheten, først og fremst for å verne hva majoriteten mener er riktig. Minoritetenes verdier er det ikke så nøye med.

Skjermbilde av fotografiet som ble publisert i avisen Metro

Under en konkurranse for 'politisk ukorrekte bilder' i 2010, ble dette bidraget for sterkt for franskmennene. 'Antagelig føltes dette akkurat like redselsfullt for franskmenn flest, som for religiøse mennesker når de får latterliggjort det de tror på', skriver kronikkforfatteren.

Foto: CHARLY TRIBALLEAU / AFP

Ingenting kan forsvare terroristhandlingen mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Magasinet var i sin fulle rett til å trykke sine religionskritiske karikaturer, uansett hvor tåpelige eller motbydelige noen måtte finne dem. Ytringsfrihetens essens er nettopp at den først og fremst beskytter ytringer vi ikke liker. Som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast i 1976, ytringsfriheten beskytter nettopp retten til ytre seg på måter som også «krenker, sjokkerer og forstyrrer staten eller noen del av befolkningen».

Det er all grunn til å støtte Frankrike i deres kamp mot terrorisme. Hvordan det offisielle Frankrike nå fremstiller seg som den fremste beskytter av ytringsfriheten, er derimot langt fra sannheten. Her er ingen full ytringsfrihet.

Den franske staten forfekter høylytt retten til ytringsfrihet som først og fremst krenker religiøse minoriteter. Samtidig får de samme religiøse minoritetene ikke lov å ytre seg som de selv vil for ikke å støte den massive majoriteten.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Det ukrenkelige flagget

Mediekonsernet FNAC utlyste en konkurranse i 2010 om å skape det mest politisk ukorrekte motivet. Det som så skjedde gir et godt bilde av hvordan franske myndigheter forholder seg til ytringsfrihet. Et av vinnermotivene var bildet av en mann som tørket seg bak med det franske flagget. Det er vanskelig å forestille seg noe mer ukorrekt og støtende i Frankrike. Antagelig føltes dette akkurat like redselsfullt for franskmenn flest, som for religiøse mennesker når de får latterliggjort det de tror på.

Antagelig føltes flaggskjendingen akkurat like redselsfull for franskmenn flest, som for religiøse mennesker når de får latterliggjort det de tror på.

Dag Øistein Endsjø

Ikke overraskende var reaksjonen på flaggbildet massiv og fordømmende. Episoden aktualiserte også en problematisk fransk lov som forbyr skjending av nasjonalflagget, men fotograf og modell slapp å bli straffet fordi slik skjending må skje i det offentlige. Daværende justisminister Michèle Alliot-Marie forsvarte likevel på ingen måte verken retten til å uttrykke seg krenkende på dette viset eller ytringsfriheten generelt. «Denne uakseptable handlingen må straffeforfølges. Dersom de eksisterende lovene ikke er sterke nok, bør de endres», mente justisministeren.

LES OM SAKEN: Frankrike raser mot flaggskjending

Holocaustfornektelse

I Frankrike er det ulovlig å fornekte at holocaust fant sted. At millioner av jøder, sigøynere, funksjonshemmede, homofile, Jehovas vitner og mange andre ble systematisk drept av nazistene under annen verdenskrig, er en av historiens aller mest uhyrlige forbrytelser. Det er vanskelig å finne noe mer støtende enn nettopp å benekte dette.

Det er en klar parallell mellom retten til å skrive og tegne det man vil og det å få lov å gå med de symbolene man selv ønsker i det offentlige rom.

Dag Øisten Endsjø

Holocaustfornekting er ganske enkelt søppel. Men nettopp fordi slike ytringer «krenker, sjokkerer og forstyrrer» oss, er det desto viktigere å godta retten til å ytre dem. Dette betyr selvfølgelig ikke at medier må gi de som ønsker å spre slik historiske løgner spalteplass eller oppmerksomhet. Statene er også forpliktet til å formidle historien mest mulig korrekt i undervisning og offentlig informasjon. Men når enkeltpersoner blir arrestert for å benekte holocaust i kommentarfelt på nettet, i egne publikasjoner eller, for den del, for å gå rundt og bable om dette for seg selv på et eller annet offentlig sted, blir faktisk deres ytringsfrihet begrenset.

LES OGSÅ: Fransk politi jakter terrormedskyldig

Et vilkårlig forbud

Det franske forbudet mot å benekte holocaust er samtidig vilkårlig, siden det ikke er noe som helst forbud i Frankrike mot å benekte at for eksempel millioner ble drept under Stalin og Mao. Ikke minst er det alvorlig at det ikke er et tilsvarende forbud mot å benekte at Frankrike selv drepte hundretusener i egne kolonier som i Vietnam, Madagaskar og kanskje spesielt i det muslimske Algerie.

Det problematiske aspektet ved Frankrikes forbud mot holocaustfornektelse blir desto mer klart ved at landets grunnlovsdomstol i 2012 faktisk slo ned på en tilsvarende lov som forbød fornektingen av Tyrkias folkemord på armenerne – nettopp fordi loven var i strid med ytringsfriheten.

Paradoksene rundt niqab, hijab og kippa

Det er en klar parallell mellom retten til å skrive og tegne det man vil og det å få lov å gå med de symbolene man selv ønsker i det offentlige rom. Den franske hyllesten av ytringsfriheten blir slik nokså underlig i lyset av at det heldekkende sløret niqab er forbudt overalt i Frankrike. At det også er forbud mot hijab, den jødiske kippa og andre «prangende» religiøse symboler i utdannelsessituasjoner, er ikke mindre inkonsekvent.

Det begrensede forbudet mot «prangende» religiøse symboler forsvares med at disse uttrykkene krenker, sjokkerer og forstyrrer den franske staten og størsteparten av befolkningen

Dag Øistein Endsjø

Bruken av niqab er selvfølgelig ikke uproblematisk og representerer et klart menneskerettighetsbrudd når det blir påtvunget i lov eller i praksis som i land som Saudi-Arabia og Jemen. Det grunnleggende religiøse prinsippet bak det heldekkende sløret, er at kvinner ikke har noe i det offentlige rom å gjøre. Det er derfor god grunn til å gjøre det ulovlig å påtvinge ektefeller og andre familiemedlemmer å måtte gå kledd i niqab. Men det finnes samtidig en del kvinner som helt og holdent selv ønsker å kle seg i niqab fordi de mener at dette er et viktig uttrykk for deres religiøse tro.

Både totalforbudet mot niqab og det begrensede forbudet mot «prangende» religiøse symboler, forsvares med at disse uttrykkene krenker, sjokkerer og forstyrrer den franske staten og størsteparten av befolkningen. De absolutt samme argumentene som brukes til å forsvare Charlie Hebdos rett til å publisere hva de vil, brukes altså offisielt for å kneble religiøse minoriteters rett til å kle seg som de vil.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Vær konsekvent

Når ytringsfriheten blir angrepet på det mest fryktelige, er det desto viktigere for oss alle å være konsekvent i vårt forsvar av ytringsfriheten. At vi virkelig står opp for andres rett til å uttrykke det vi på alle måter ikke liker.

Når ytringsfriheten blir angrepet på det mest fryktelige, er det desto viktigere for oss alle å være konsekvent i vårt forsvar av ytringsfriheten.

Dag Øistein Endsjø

Og dette må vi fortelle Frankrike. For Frankrikes forhold til ytringsfriheten forhold til er på sitt beste tvetydig. Mens ingenting kan forsvare terrorisme, blir den franske vilkårligheten et farlig våpen i terroristenes hender.

For å vise sin solidaritet med Charlie Hebdo, resirkulerer både presse og privatpersoner nå karikaturer mange muslimer finner krenkende. Siden dette altså handler om ytringsfrihet generelt og ikke retten til å kritisere aspekter ved én spesiell religion, håper jeg at flere også legger ut bildet av mannen som tørker seg bak med det franske flagget. Frankrike må også finne seg i ytringer de selv ikke liker. Nå mer enn noensinne.

Hva er vel ytringsfriheten verdt om den ikke også innbefatter retten til å fornærme majoriteten?