Ordskiftet mellom redaktør Majoran Vivekananthan, leder i Sosialistisk ungdom Andreas Halse og skribent Yousef Assidiq, har gjort meg oppgitt nok til å ta tastaturet fatt. Kort oppsummert har Vivekananthan som redaktør for det flerkulturelle magasinet Utrop kommentert at Øygard-saken ikke kunne skjedd i et muslimsk miljø. Hva han mener med det oppklarer han greit i et innlegg på NRK Ytring.
Grunnen til at du leser dette er at jeg har blitt så provosert av SU-lederens reaksjon på Vivekananthans innlegg, at jeg tar på meg det merarbeide det er å skolere en ungdomsleder i et norsk regjeringsparti om det spennende konseptet «ytringsfrihet».
Halse og skribent Yousef Assidiq snakker forbi Vivekananthans oppklarende utsagn og står fast på at han bør trekke seg fordi holdningene hans er «gammeldagse og bakstreverske». De mener at et flerkulturelt magasin som Utrop må være «en seriøs flerkulturell avis som en viktig stemme i samfunnsdebatten».
Ingen plass i den offentlige debatten?
La oss se kritisk på hva de sier.
Gammeldagse og bakstreverske meninger har ingen plass i den offentlige samfunnsdebatten, slik Halse og Assidiq ser det. De kulturene som har meninger som Halse og Assidiq stempler som gammeldagse og bakstreverske får derfor ikke delta i samfunnsdebatten. Kun kulturer som ikke har gammeldagse og bakstreverske meninger kan delta seriøst i samfunnsdebatten. Et flerkulturelt magasin kan dermed ikke komme med gammeldagse og bakstreverske meninger. En seriøs flerkulturell avis er altså en avis som kun sier ting majoritetskulturen er enige i.
Er dette godt tenkt?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Kritiske røster
Å oppfordre til at en redaktør går av fordi man er uenige med hans meninger er så gammeldags og bakstreversk at noen nesten må forklare hvorfor det er dumt.
Ytringsfrihet betyr at man har rett til å komme med sine meninger uten frykt for straff eller forfølgelse. Vi har ytrings- og pressefriheten for å gi både enkeltpersoner og medier sjansen til å bidra med meninger i det offentlige rom uten at de skal bli straffet for det. Tanken bak dette idealet er at ulike meninger skal møte hverandre i det offentlige rom og bli vurdert av folket. En dum tanke bør kunne møtes med kritiske røster som påpeker hvorfor tanken er dum.
I stedet virker det som om norsk offentlig debatt i dag stadig oftere går etter mannen heller enn ballen. Halses oppfordring til at redaktør Vivekananthan bør trekke seg er ett eksempel. Ofte ser vi at dem som uttaler seg «ufornuftig» får kritikk for meninger de antas å ha, heller enn det de faktisk sier. Verst av alt er at de får beskjed om å holde kjeft, eller trekke seg, som i dette tilfellet.
Vi har rett, de tar feil
Det er uheldig når det å komme med upopulære meninger møtes med forfølgelse. Da framtvinges enighet, men tanken bak enigheten blir ikke undersøkt, heller ikke om enigheten er reell eller ikke. Da mister vi forståelsen for hvorfor vi har våre meninger og forsvarer dem av gammel vane. Man får en bedre forståelse for sine egne meninger gjennom diskusjon med dem som mener annerledes. Om ingen utfordrer meningene våre blir vi mindre reflekterte, kort sagt: dummere.
Når man ikke kan argumentere for hvorfor man tenker at ens egen mening er fornuftig, blir personkritikk og trusler det man møter andres meninger med. Det skaper en tanke om at vi som er enige er innenfor, og de som er uenige er utenfor. De mange på innsiden blir dominerende og de få på utsiden blir marginaliserte.
Evnen til å diskutere og argumentere på grunnlag av hva som er godt tenkt forsvinner og vi sitter igjen med følelsesstyrt argumentasjon: Det vi mener er det riktige og det de andre mener er feil. Det kan godt hende at det stemmer at «vi» har rett og «den andre» har feil, men om vi ikke er trygge nok på hva vi selv mener til å kunne diskutere det åpent, forsvinner forståelsen for hvorfor vi har rett.
I slike tilfeller blir de som er uenige mer sikre på at de har rett fordi ingen vil ta diskusjonen med dem, men situasjonen forverres ved at de føler seg forfulgt. Det er fra denne gjødselen ekstremisme tar næring.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Et ubetinget gode
Vi har ikke ytringsfrihet om det kommer krav om å trekke seg når man mener noe upopulært eller ufornuftig. Det er min mening at ytringsfrihet er et ubetinget gode. Om vi begrenser muligheten til å ytre seg i det offentlige rom begrenser vi ikke bare «de andre», men også oss selv. Vi frarøver oss muligheten til diskusjon som fører til refleksjon. Vi saboterer vår egen evne til å takle endring i samfunnet fordi vi nekter å forholde oss til ideer som utfordrer oss.
Å begrense ytringsfriheten til noen fordi holdningene deres er bakstreverske og gammeldagse vil medføre at de vil holde dem for seg selv. Dette vil på sikt gjøre dem mer gammeldagse og bakstreverske når resten av samfunnet går fremover.
Det er bedre å la andre kulturer slippe til med sin mening i offentligheten, selv om mange vil si seg uenig med det de har å si. Bedre å fokusere på hvorfor man er uenig og la motparten få reflektere og argumentere for seg selv, så kan vi gjøre det samme.
Til konklusjon vil jeg oppfordre Andreas Halse og Yousef Assidiq, ikke til å trekke seg, men til å tenke over hva ytringsfrihet betyr og hva ordet flerkulturell innebærer.
