NRK Meny
Kronikk

Bomberom på timeplanen

Skolen må gjenspeile at vi lever i et risikosamfunn. Elevene må læres opp til å kunne forebygge og mestre uforutsette, alvorlige hendelser. Som terror og klimaendringer.

Elever i klasserom

«Skal skolen ha regelmessige øvelser for elevene i handlemåter for ulike alvorlige situasjoner, som eksempelvis skoleskyting og terrorhendelser i nærmiljøer», spør kronikkforfatterne.

Foto: Frank May / NTB scanpix

Mye tyder på at vi lever i et risikosamfunn. En kan kjapt nevne terror, ukontrollerte folkevandringer, klima og sykdom som fire risikoelementer. En særlig utfordring er at terror og andre alvorlige hendelser ofte er «uforutsette». Med andre ord er det få, eller i det minste utydelige, tegn som på forhånd indikerer at noe destruktivt kan komme til å skje.

Forut for terroranslagene i Paris har Kunnskapsdepartementet hatt høring om hva slags kompetanse skoleelevene vil trenge i fremtiden. Der ny utredning viser at fremtidens skole bør bygge på kompetansemål basert på 60-og 70-tallspedagogikk, viser ny forskning at det er behov for nye kunnskaps- og kompetansesyn, for å kunne forebygge og mestre uforutsette, alvorlige hendelser.

En pedagogisk, forebyggende oppgave

Ikke desto mindre finnes spor i opptrapping mot terror og lignende, som dermed aldri skjer totalt «uforutsett». En drøy uke etter terroren i Paris lister NRK opp 13 faresignaler, hvor blant annet amerikansk etterretning hadde advart mot bakmannen for angrepene. Hadde franske myndigheter sovet i timen? Var det mulig å stoppe terroren før det endte i blodbad?

Fokus på målbare læringsresultater vil ikke ruste elevene opp mot de utfordringer som et risikosamfunn står overfor.

Ja, mener Israels ambassadør og mange med ham. Derfor bør vi spørre hvordan et moderne demokratisk samfunn kan bygge opp en kompetanse som kan bidra til å avsløre opptrapping mot, og forebygge utvikling av, slike ekstreme handlinger. Dette er ikke bare en militær oppgave, men kanskje først og fremst en pedagogisk oppgave, hvis grunnleggende spørsmål kan formuleres slik: Er det mulig å planlegge, lære og trene på noe som ennå ikke er kjent?

Trengs ny kompetanse

Hvor står så skolen, samfunnets viktigste oppdragelsesinstitusjon, i forhold til denne pedagogiske oppgaven? Hvilken betydning vil dette få for skole- og klasseledelse? Vi mener at disse tilnærmingene antyder vesentlige kompetanseområder som dagens skolepersonale og skoleelever vil trenge i fremtidens samfunns- og arbeidsliv.

Utdypende svar finnes også i hovedkonklusjonene fra et større forskningsprosjekt der ca. 20 av landets fremste grunnforskere i pedagogiske fagområder har gått sammen for komme nærmere spørsmålet rundt læring og det uforutsette. Forskningsresultatene presenteres i en ny vitenskapelig antologi, «Pedagogikk for det uforutsette».

Skolen nører opp under virkelighetsflukt og ikke minst ignorering av arbeid mot å avverge ekstremisme og voldsomhet.

Ser vi til den skolepolitikk som føres ved siden av læreplanen Kunnskapsløftet, finner vi at den i første rekke er opptatt av målbare læringsresultater, med sikte på at skolens elever skal skåre så høyt som mulig på både nasjonale og internasjonale tester. Et slikt fokus vil ikke ruste elevene opp mot de utfordringer som et risikosamfunn står overfor.

Fremtidens skole tuftet på 60- og 70-talls pedagogikk

Hva da med fremtidens skole? Vil den fokusere på utfordringer i et risikosamfunn? Lite tyder på det. Den nye utredningen NOU 2015:8 «Fremtidens skole» forteller at skolen om 20–30 år ikke skal fokusere på ekstreme handlinger, hatbudskap, terror og lignende. Det skyldes at den nevnte offentlige utredningen tar utgangspunkt i at skolen befinner seg i et kunnskapssamfunn. Ja, skolen befinner seg i et kunnskapssamfunn, men problemet er at utredningen overser at skolen også befinner seg i et risikosamfunn. NOU 2015:8 «Fremtidens skole» lanserer således gamle kunnskapssyn og tradisjonelle pedagogiske slagord fra 60- og 70-tallet – som mer fagspesifikk kompetanse, kompetanse i å lære, utforske, skape, kommunisere, samhandle og delta, men ingenting om å lære å takle risikofylte og uforutsette situasjoner.

Skal sireneanlegg og bomberom gjeninnføres i skolen?

Skolen bidrar til slumretilstander

Vi tør derfor stille spørsmål om ikke skolen bidrar til slumretilstander hos elevene, en mental innkapsling som stenger for innovasjon, virkelighetsnærvær og handlingsbevissthet i sammenhenger der spillereglene og læringsmålene ikke er lagt på forhånd, det vil si uforutsette hendelser. I stedet nører skolen opp under virkelighetsflukt og ikke minst ignorering av arbeid mot å avverge ekstremisme og voldsomhet. Følgelig vil ikke elever utvikle den kompetanse som er nødvendig for å demme opp om, eller avsløre ekstreme holdninger og handlinger.

Hvor langt kan vi gå i å utsette elvene for risiko og frykt under læringsprosessen?

«Bomberom» på timeplanen?

Hva bør så fremtidens skole og politikere gjøre? For det første bør de ta innover seg at vi lever også i et risikosamfunn. Denne kjensgjerning fordrer nye kunnskapssyn, som bør prioriteres i fremtidige lære- og rammeplaner. Ikke minst må vi tørre å ta enda større pedagogiske valg: Skal vi trene elevene i å mestre ekstreme situasjoner? Skal skolen ha regelmessige øvelser for elevene i handlemåter for ulike alvorlige situasjoner, som eksempelvis skoleskyting og terrorhendelser i nærmiljøer? Skal sireneanlegg og bomberom gjeninnføres i skolen – utstyr og øvelser som forsvant på 1970-tallet, 25 år etter andre verdenskrig? Hvor langt kan vi gå i å utsette elvene for risiko og frykt under læringsprosessen? Her må både pedagoger og skolepolitikere på banen, og det raskt.