Vrengebilde om livet på østkanten

Det er klart det er problemer i Oslo øst. Men det er bare en liten bit av virkeligheten.

Mortensrud senter

Når folk ser en høylytt gruppe minoritetsungdommer, tenker de med en gang på en «gjeng» og får stive blikk og frykt i ansiktet, skriver kronikkforfatteren. Han mener NRKs reportasje om gjengkriminalitet fra Oslo øst tegner et uheldig og ufullstendig bilde av livet på østkanten. Bildet er fra TV-reportasjen.

Foto: NRK
Kronikkvignett Ytring

NRK burde ikke latt journalistene som jobbet med reportasjen om ungdomsgjenger på Oslo øst få ofre fakta i jakten på en interessant vinkling. Jeg kan ikke se hvem som vinner på dette.

For det første, hvis formålet er å dra opp en debatt så er dette umulig hvis grunnlaget man baserer den på er fiksjon. Ja, det finnes ungdomsgjenger på østkanten. Mennesker har blitt overfalt her. Og det finnes unge som driver med narkotika. Men er dette normen? Ikke i nærheten.

Saken minner meg om Hollywood-filmer som tilsynelatende er basert på virkelige hendelser. Men på film har virkeligheten dramaturgi, replikker og scener.

Forskjellige erfaringer

Jeg tviler ikke på troverdigheten til kildene som brukes i reportasjen, men i likhet med dem så har jeg bodd på østkanten i 18 år. I løpet av de 18 årene har jeg vandret i bydelene her, både som en minoritetsungdom med mange problemer og senere som en reflektert voksen som har prøvd å forstå mekanikkene bak mine og mine venners handlinger.

Jeg er helt sikker på for hver person du finner på østkanten som uttrykker bekymring, så finner du minst ti andre som mener den bekymringen ikke har rot i den felles virkeligheten som eksisterer på østkanten.

Min mor (70) bor på Skullerud, nede ved Skullerud-dumpa, et sted som har hatt dårlig rykte i alle år. Hvis du spør om hennes opplevelse av å bo i nabolaget så er dette hennes svar: «Hver gang jeg går av bussen med tunge poser så springer alle barna i nabolaget og bærer posene for meg helt inn i leiligheten»

Hun kan banke på døra hos hvem som helst i nabolaget og spørre om hjelp til noe, og det får hun. Noe som kan gjøre meg flau til tider. Hun har fått naboer til å bære møbler for henne flere ganger, og de vet at hun har voksne barn.

For hver person du finner på østkanten som uttrykker bekymring, så finner du minst ti andre som mener den bekymringen ikke har rot i den felles virkeligheten

Jeg kan liste opp mange flere eksempler på hvorfor østkanten er akkurat det perfekte stedet for moren min å bo. Kan dette fellesskapet skyldes en felles tilhørighet av minoriteter? Kan det skyldes verdier som henger igjen helt fra tiden da drabantbyene ble bygd, lenge før innvandrere fra andre land satte sine føtter på østkanten? Kan det skyldes at folk fra flere ulike kulturer møtes og mister fremmedfrykt i tidlig alder og derfor blir mer sammensveiset?

Systematisk forskjellsbehandling

Tilbake til ungdommer på østkanten, i artikkelen blir det påstått at det eksisterer gjenger overalt på østkanten. Dette er ingen ny påstand, dette er en forvrengt påstand som har eksistert i alle år. Avisene er fylt med overskrifter av «gjenger» som sloss på Holmlia, Stovner, eller Mortensrud, men oftest har det vært kompiser som har endt opp i bråk og har ikke hatt noen ting med gjenger å gjøre.

Følg debatten: Facebook og Twitter

Når folk ser en høylytt gruppe av minoritetsungdommer på T-banen eller i byen så tolker de denne samlingen som en gjeng. Når de ser etnisk norske så er de bare sunne og friske norske ungdommer som har det gøy. Hvis femten hvite, norske ungdomsgutter gikk på t banen i litt god form på rusbrus og øl i helgene, så smilte de fleste. Kanskje syntes noen passasjerer at de var litt høylytte og plagsomme, men de fleste ga inntrykk av at det bare var artig.

Når vennene mine og jeg gjorde det samme, og noen av oss snakket attpåtil snakket sammen på et annet språk, fikk både T-banepassasjerene og andre vi gikk forbi i byen med ett stive blikk og frykt i ansiktet.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi ble stoppet av politiet i sentrum, som kroppsvisiterte oss og noterte navnene våre. Som oftest etter vi hadde spist kebab på Beirut eller hvis vi var på vei til de samme utestedene som etniske norske ungdommer skulle til.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi ble stoppet av politiet i sentrum.

Motreaksjoner

Denne profileringa bidrar til å fremmedgjøre og ekskludere norske ungdommer ved å stemple de som outsidere, kriminelle og farlige. Ungdommene kjemper mot denne typen stempling, men til slutt kan de ende med å «godta» og spille rollen de har blitt tildelt, som en form for protest.

Hvis noen gjentatte ganger kaller deg drittdekk, så kan du komme til det punktet hvor du slutter å protestere, og i stedet begynner å oppføre deg som en. Dette er ikke en løsning, en løsning ville vært å lytte til disse ungdommene og få tak i det som skaper så mye smerte i de at de får en trang til å påførte smerte tilbake.

Noen i vennegjengen min ble dessverre narkomane, noen vanekriminelle. Selv fikk jeg heldigvis kontroll på livet mitt før det var for seint, og mange i det gamle nabolaget jobber i dag som leger, advokater, topp-selgere, coacher, og kunstnere. Hvis vi vurderes som en gruppe, så gjør vi mer godt for landet i løpet av et år enn all skade de få av oss som falt utenfor kan ha påført eller påfører Norge.

I mitt nabolag, nærmere sagt på Bogerud, var det kun en gang gjengmedlemmer ble tatt for mord i løpet av årene jeg vokste opp der, og de var medlemmer av den nynazistiske Boot Boys-gjengen som drepte Benjamin Hermansen.

Hvis noen gjentatte ganger kaller deg drittdekk, så kan du komme til det punktet hvor du slutter å protestere.

Felles verdier

Ja, det eksisterer konflikter på østkanten, vi har fortsatt en jobb å gjøre på mange punkter. Men det er ikke slik at det var innvandrere på østkanten i Oslo «oppfant» kriminalitet og konflikter.

Prøv å nevne et eneste fylke i Norge som ikke har narkotikaproblemer, familierelatert vold, seksuelle overgrep og annen type kriminalitet.

Dette er ikke en erklæring til østkanten som en ren idyll, men østkanten har vært et hjem for arbeiderklassen helt siden de første drabantbyene ble bygget på Grorud og Oppsal.

Det er den fremdeles, og jeg er stolt over samholdet og den sosiale tryggheten som faktisk finnes på østkanten.

Spiller ingen rolle hvem du er eller hvor du kommer fra. Her er du velkommen, kompis.