Landsbyen stilner og sovemattene er rullet ut. Før du legger deg, smetter du ut for å tisse. I ly av mørket huker du deg ned. Ofte går dere sammen, for man vet aldri hvem som kan lure i buskene. Omtrent slik begynte marerittet for de to tenåringskusinene som ble voldtatt og drept i forrige uke. Avisene forteller at de «gikk ut i åkeren» men aldri kom tilbake. Da familiefaren tilkalte politiet, ble han slått. Morgenen etter ble jentene funnet hengende i et mangotre. Ikke overraskende var de fra en lutfattig lavkastefamilie.
LES OGSÅ: Var i live da de ble hengt
Voldtekter «nedover» er ikke nytt. Høy- og mellomkastemenn har i alle år forgrepet seg på tjenestepiker, leilendingskoner og andre som står under dem i rang og innflytelse. Lenge var slike voldtekter nesten risikofrie. Ofre som ville anmelde udåden ble ofte avvist ettersom gjerningsmennene gjerne hadde kjentfolk eller kastefeller i politiet, akkurat som i dette tilfellet.
LES OGSÅ: Tre menn innrømmer gjengvoldtekt av tenåringsjenter
Helt siden jeg for 22 år siden begynte å forske i delstaten der denne siste voldtekten skjedde, har lokalavisene rapportert om dalit-voldtekter ukentlig. Så hvorfor snakker inderne nå om en voldtektsbølge? Jo, fordi overgrepene er blitt stadig mer brutale, samtidig som de nå truer landets nye kvinnelige arbeidsstokk som daglig må krysse byrommet alene for å gå på jobb. Det store spørsmålet er ikke om voldtekt «nedover» eller sviktende rettsforfølgelse, men om den økte brutaliteten. Jeg mener en kan se den i lys av det doble hegemonitapet mange indiske menn har gjennomgått de siste tiårene.
Strange fruit
Det som ga nettopp denne voldtekten så stor oppmerksomhet, var det uhyggelige fotografiet som ble spredt i etterkant. Her ser vi jentene dingle i mangotreet på en måte som minner sterkt om strange fruit-postkortene fra de amerikanske sørstatene mot slutten av 1800-tallet.
Den viktigste parallellen til datidens USA er likevel brutalitetens rot i et fundamentalt hegemonitap. Akkurat som lynsjing og henging av frigitte slaver må forstås i lys av hvit frustrasjon over tapte politiske privilegier, må den brutale indiske voldtektsbølgen sees i lys av de siste tiårenes svekkede manns- og kastehegemoni.
Brutaliteten synes nemlig særlig påtakelig der gjerningsmennene ikke lever opp til lokale maskulinitetsidealer og der ofrene i deres øyne representerer et obsternasig sjikt som bryter ut av samfunnets naturlig hierarkiske orden.
LES OGSÅ: – Noen menn ser på kvinner fra lavkastene som rettsløse individer
Mannefall
Den ideelle kjønnsrelasjonen er velkjent fra Bollywood-filmer. Mennene er handlende forsørgere, mens kone- og morsfigurene oppvarter dem med mat, trøst og omsorg, akkurat som i fortidens tyske Kinder, Küche, Kirche-ideal. Virkeligheten er i ferd med løpe fra dette idealet. Kvinner tar utdannelse og lønnsarbeid som aldri før, innenfor stadig flere yrker.
Skjønt menn fortsatt har høyere arbeids-deltakelse, status og lønn, trues forsørgerrollen av svak jobbsikkerhet i alle andre sektorer enn den statlige. Fagorganiseringen er lav, sykelønns¬ordningene svake og oppsigelsesrisikoen høy.
Indias privatiseringspolitikk har gitt mange økt velstand, men den har også skapt flere jojo-karrierer. Menn som mister forsørgerevnen, taper ansikt. I verste fall ender de opp som en ghar jamai («hus-svigersønn») som må flytte hjem til konas foreldre. Denne figuren er enda mer patologisk enn vår hjemlige mambo, som vi kjenner gjennom Fleksnes og Breivik.
Mange av Indias brutale voldtekter utføres av unge menn som ikke har lyktes å tilpasse seg endringene i Indias arbeidsliv og kjønnsrelasjoner.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Kastehierarkiets svekkelse
I den grad kastevesenet fortsatt forsvares, presenteres det gjerne som en harmonisk gjensidig avhengighet. På toppen troner brahminen og kongen etterfulgt av ymse arbeiderkaster helt ned til dem som gjør drittjobbene. I teorien skal ens posisjon variere med livsførsel. Men dalitene har sett lite til dette, og myndighetene har derfor iverksatt en rekke utjevningstiltak. 28 prosent av parlamentssetene er reservert for dalit- og stammerepresentanter, mens nesten 50 prosent av statsstillingene er avsatt til lav- og mellomkaster.
Antidiskrimineringslovverket er dessuten strengt. Selv om det fortsatt skorter på håndheving, har disse tiltakene så smått begynt å svekke kastehierarkiet. Dette skjer også av andre grunner. Plastkrus reduserer for eksempel etterspørselen etter pottemakernes leirkopper, noe som gjør at gutter av pottemakerkasten like gjerne blir sjåfører eller skolelærere.
Ukvoterte kaster som sliter økonomisk er snare til å skylde på daliter og det de anser som stemmesankende utjevningstiltak. Og siden de med skjørest bakgrunn faller dypest, er det ofte midtsegmentene som kompenserer for prestisjetapet gjennom brutale hevnvoldtekter. Slik var det også denne gangen, der gjerningsmennene dessuten må ha følt seg høyt hevet over loven ettersom de hadde kastefeller både på politistasjonen og i delstatsledelsen.
Håp tross alt
Voldtekter forbigås ikke lenger i skrekkslagen taushet.
Kvinneorganisasjoner, dalitaktivister og myndigheter har begynt samarbeidet om innendørstoaletter i landsbyene, bedre gatebelysning i byene, styrket håndhevningen av lovverket og høyrøstet publisitet om forsøk på neddyssing. Det indiske strange fruit-bildet er derfor et godt tegn i all sin gru. Selv ikke indiske voldtektsmenn kan lenger regne med å gå fri.
