NRK Meny
Normal

Voldtekt i likestillingslandet

Vår forestilling om hva som er en «ekte» voldtekt har lite å gjøre med de vanligste, norske voldtektene, skriver Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, forfatterne bak ny bok om voldtekt.

POLITIAKSJON MOT VOLDTEKTER I OSLO SENTRUM

Overfallsvoldtekten på byen er relativt sjelden, skriver forfatterne Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse. Likevel bestemmer den hvordan vi tenker på voldtekt, heller enn de langt vanligere relasjonsvoldtektene.

Foto: Solum, Stian Lysberg / NTB scanpix

Noen typer voldtekt forsvinner til stadighet ut av vår kollektive bevissthet. De nedvurderes, bagatelliseres og blir omskrevet til «noe annet» – «one night stands gone bad», angresex, misforståelser eller utydelig grensesetting fra jenters og kvinners side.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ikke egentlig voldtekt?

Det paradoksale er at dette er de vanligste voldtektene som blir begått i Norge: Dem som skjer mellom ofre og overgripere som kjenner hverandre, litt eller mye, på fest, i parforhold, mellom venner. Hvert år rammes et stort antall kvinner, og et ikke ubetydelig antall menn, av denne typen overgrep. Voldtektene blir fortolket som «noe annet» og mindre alvorlig enn den ekstremt voldelige, og relativt sjeldne, overfallsvoldtekten med ukjent gjerningsperson.

Voldtektene blir fortolket som «noe annet» og mindre alvorlig enn den ekstremt voldelige, og relativt sjeldne, overfallsvoldtekten med ukjent gjerningsperson.

Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, forfattere av «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt»

Overfallsvoldtekter utgjør mellom 15 og 20 % av anmeldte voldtekter, og et lite mindretall i offerundersøkelser. Likevel viser et søk i nyhetsdatabasen Retriever at ordet «overfallsvoldtekt» genererer over tre ganger så mange treff i media som de vanligste voldtektstypene gjør til sammen.

Overgripernes ansvar

I arbeidet med boka «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt» har vi sett mange eksempler på slik bagatellisering og mytemakeri. Bagatelliseringen av de vanligste voldtektene kommer til syne i den offentlige mediedebatten og i den private samtalen over hekken, ved kjøkkenbordet og i skolegården.

LES OGSÅ: - I Norge er det tilnærmet risikofritt å begå voldtekt

I flere lokalsamfunn reagerer folk på voldtektsanklager mot mannlige bysbarn med å oppkonstruere en rekke «formildende omstendigheter» rundt overgrepene. Kanskje var jenta full. Kanskje har hun tidligere har hatt sex med den voldtektstiltalte, eller hun er kjent for å ha ligget med mange.

I flere lokalsamfunn reagerer folk på voldtektsanklager mot bysbarn med å oppkonstruere «formildende omstendigheter» rundt overgrepene. Kanskje var jenta full, eller kanskje var hun kjent for å ha ligget med mange.

Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, forfattere av «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt»

Ofte får disse ofrene skylda, ansvaret eller begge deler. Konsekvensen av denne måten å forstå og håndtere voldtekt på er at det snakkes svært lite om hvem overgriperne egentlig er, og om deres ansvar for å la være å krenke noen seksuelt.

Utsettes for vold og stigmatisering

I flere rettssaker vi har overvært mer enn antydes det at ofrene er «billige» eller naive. Vi kjenner til en sak der den utsatte opplever at fremmede mennesker roper «hore» etter henne på gågata i byen der hun bor.

Flere ofre forteller om baksnakking, utfrysing og trakassering. I ett tilfelle ble en 14-åring utsatt for grov vold av en jentegjeng som ville ha henne til å trekke voldtektsanmeldelsen. Hun kan ikke lenger gå fritt på gata fordi hun er redd for å møte sin voldtektsmann eller noen av vennene hans. Om og om igjen møter unge, norske menn i retten og forteller om hvordan de ser på enkelte kvinner.

I flere rettssaker vi har overvært mer enn antydes det at ofrene er «billige» eller naive.

Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, forfattere av «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt»

Dette kvinnesynet kan være preget av latterliggjøring og mangel på respekt for andres kropp og seksualitet, men først og fremst av en ukjærlig måte å omgås hverandre på. Møtet vårt med disse skjebnene i rettssystemet har vært brutalt og trist.

Fordømmelse og berøringsangst

Gang på gang tegner det seg en kløft i den norske debatten om voldtekt. På den ene siden er det entydig fordømmelse av overfallsvoldtekter. Politikere av alle partifarger kommer med fagre løfter hver gang en ny bølge av overfallsvoldtekter skyller over oss. Kommentarfeltene på nett flommer over av sympati med ofrene, men også hatske utfall mot voldtektsmennene – særlig hvis de har annen bakgrunn enn norsk. Overfallsvoldtekten blir ofte stående igjen som den «ekte» voldtekten – selv om det heller ikke er slik at ofre for overfallsvoldtekt aldri trekkes i tvil.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

På den andre siden av kløften finnes en berøringsangst overfor de andre voldtektene. Dette er seksuelle krenkelser som også etnisk norske gutter og menn begår. Berøringsangsten får store konsekvenser for de som utsettes. Mange ofre bagatelliserer selv det de har vært utsatt for, også når opplevelsene er klare og utvetydige overskridelser av deres seksuelle grenser.

Krenkelsen passer ofte ikke helt verken med ofrenes eget eller samfunnets bilde av hva en «ekte» voldtekt er.

Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, forfattere av «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt»

Krenkelsen passer ofte ikke helt med verken deres eget eller samfunnets bilde av hva en «ekte» voldtekt er. Dessverre bidrar medias tendensiøse voldtektsdekning, og rettssystemets manglende evne og vilje til å straffeforfølge de vanligste voldtektene, til at slike krenkelser fortsetter å skje uten at så mange bryr seg.

Skadelig voldtektsdebatt

Vi er bekymret for denne kløften i den offentlige samtalen om voldtekt i Norge. Den gjør oss alle dårligere rustet til å se urett når den faktisk skjer. Samfunnet må begynne å forholde seg til den ubehagelige virkeligheten – at alvorlige overgrep stadig skjer i vårt likestilte land. Ofrene og overgriperne kan ligne på deg og meg. Den gode nyheten er at endring faktisk er mulig. Det koster ikke mange penger, men det krever mye av oss alle.

Vi må være villig til å innse at den som voldtar ikke er et monster. Han, eller hun, kan være noen vi kjenner og liker.

Anne Bitsch og Anja Emilie Kruse, forfattere av «Bak lukkede dører. En bok om voldtekt»

Vi må lete i vår egen kulturs kriker og kroker for å finne ut hvordan det kan ha seg slik at noen ender med å voldta, og vi må være villig til å innse at den som voldtar ikke er et monster. Han, eller hun, kan være noen vi kjenner og liker. Det trengs et oppgjør med de mytene som resulterer i at noen typer voldtekter ender med ansvarsfraskrivelse og bagatellisering. Det begynner med deg og meg. Vi kan bidra til at ofrene ikke må bære verken ansvaret eller skylden for andres overgrep.

«Bak lukkede dører. En bok om voldtekt» av kronikkforfatterne kommer ut på Cappelen Damm denne uka.