Hopp til innhold

Volden vi aksepterer

Det er slående hvor fraværende terrorretorikken er i dekningen av volden i Las Vegas.

Reported Shooting At Mandalay Bay In Las Vegas

Gjerningsmannen i Las Vegas må ha planlagt hvor og når angrepet skulle skje, og selv om ofrene var tilfeldige, var åstedet valgt på forhånd. Mye tyder derfor på at det ikke var en ren impulshandling.

Foto: David Becker / AFP

Masseskytingen i Las Vegas var den blodigste i USA i nyere tid, men til tross for et høyt dødstall ser vi ikke noe til reaksjonene som kommer etter terrorangrep. Kan det ha noe med at vi aksepterer visse typer vold, men ikke andre?

Massakren i Las Vegas føyer den seg inn i rekken av skyteepisoder som har krevd hundrevis av liv, deriblant mange unge. Selv om antallet angrep kan variere avhengig av hvordan man definerer masseskyting, så gir en nøktern opptelling 131 episoder med 947 drepte siden 1966. Da er masseskyting definert som angrep som krever over 4 liv.

Trussel mot folks sikkerhet

Med så mange angrep og ofre er det rimelig å snakke om en trussel mot folks sikkerhet. I tillegg kan vi legge til ca. 300.000 tilfeller av personer som er drept med skytevåpen, bare i perioden 2005–2015.

Til stor fortvilelse hos en del liberale amerikanere, og ikke minst tidligere president Obama, har nye våpenlover blitt hindret av en sterk våpenlobby og konservative krefter. Det kan ligge mange forklaringer til grunn for hvorfor det er slik, men jeg vil påstå at en viktig grunn er at denne typen vold er noe mange amerikanere aksepterer. Våpenrelatert vold ser ut til å være en risiko ved det amerikanske samfunnet som mange er villige til å leve med.

Diskursen rundt en voldshandling ser ut til å variere avhengig av om gjerningsmannen er en av «oss» eller en av «dem».

Masseskytingen i Las Vegas var tross alt ikke et enkelttilfelle, men det siste i en lang rekke med slike hendelser. Gitt hvor mange liv våpenrelatert vold krever i USA hvert år, kunne man kanskje tenke seg at myndighetene ville ha erklært en krig mot denne typen vold, à la krigen mot terror, eller krigen mot narkotika.

Det som er merkelig med responsen og dekningen av masseskytingen er fraværet av terrorisme. Da en varebil kjørte ned mennesker i Barcelona tidligere i år, ble det spekulert i hva slags terror det var vi så mens det hendte. Den samme diskusjonen fant ikke sted denne gangen, selv om over 50 personer ble drept og mange hundre såret.

Terrorretorikk fraværende

Det er faktisk slående hvor fraværende terrorretorikken er i dekningen og responsen til volden i Las Vegas. Gjerningsmannen må ha planlagt hvor og når angrepet skulle skje, og selv om ofrene var tilfeldige, var åstedet valgt på forhånd. Mye tyder derfor på at det ikke var en ren impulshandling.

Gjerningsmannen har, så langt vi vet, ikke etterlatt seg en forklaring for hvorfor han begikk volden, men det samme har også vært tilfelle i såkalte terrorangrep i Europa. Gjerningsmennene etterlater seg ikke forklaringer, og like etterpå kommer IS på banen og tar på seg skylden. Det prøvde de på denne gangen også, men i motsetning til angrepene i Europa, ble denne koblingen raskt avfeid. Gjerningsmannen var denne gangen kun en hvit mann, og det er interessant å merke seg hva diskursen rundt angrepet fokuserer på, og ignorerer.

Våpenrelatert vold ser ut til å være en risiko ved det amerikanske samfunnet som mange er villige til å leve med.

Vold og terrorangrep begått av muslimer har i det siste satt i gang en debatt hvor mange hevder at det er Islam som er det virkelige problemet. Med andre ord, individer blir radikalisert i en voldelig religion, og det religiøse aspektet gjør gjerningsmennene farligere og voldeligere.

Det er heller ikke uvanlig å finne kommentatorer, eksperter og politikere som krever at muslimer må ta et ekstra ansvar for å hindre framtidig vold.

«Ensom ulv»

Å hindre ekstreme islamister innreise til USA var et viktig argument for president Trumps innreiseforbud, selv om disse angrepene er svært sjeldne i USA i utgangspunktet. Det er slående hvordan gjerningsmannen i Las Vegas ble erklært som en «ensom ulv» før politiet var skikkelig i gang med etterforskingen. Til sammenligning var Trump raskt ute med legge skylden på t-baneangrepet i London i september på «loser terrorists», og brukte angrepet for å legitimere innreiseforbudet til USA.

Diskursen rundt en voldshandling ser ut til å variere avhengig av om gjerningsmannen er en av «oss» eller en av «dem». Det er uansett klart at det er ikke alvorlighetsgraden av angrepet som bestemmer om vi føler frykt eller ikke. USA har akkurat opplevd den verste skytemassakren i fredstid, men vi ser ikke den samme frykten, eller de samme fryktskapende debattene som etter Boston Maraton-angrepet som drepte tre personer.

Det ser heller ut til at skillet går mellom den volden vi aksepterer, og den vi ikke aksepterer. Akkurat nå ser det ut til at amerikanerne kan akseptere flere titalls drepte, selv om det var dypt tragisk, fordi gjerningsmannen var en av «oss». Slik kan den høye andelen av hvite massemordere i USA ignoreres eller avfeies som «ensomme ulver». De er tross alt ikke terrorister.

FØLG DEBATTEN: Facebook OG Twitter