Selv om stadig flere oppfatter vold mot dyr som et problem i seg selv, er det fortsatt mange som ikke opplever dyremishandling som problematisk så lenge de som rammes «bare er dyr».
Men empatiløsheten overfor dyr viser seg å ha en nær sammenheng med empatiløshet overfor medmennesker.
Se Brennpunkt om dyremishandling i kveld kl. 21.30.
Avhumaniserer før voldsutøvelse
Undertegnede Carin Holmberg er blant de forskere som i mange år har forsket på vold i parforhold – og vold mot dyr som del av familievoldssaker.
Felles i disse typene av saker, er at overgriperen utsetter sitt offer for krenkende behandling og kaller sin partner for eksempel: tispe, purke, ku, hore og liknende, og dette skjer vanligvis før man slår eller mens man slår.
Man kan si at overgriperen avhumaniserer sin partner og omgjør henne (det er oftest henne) fra «ærbar» til ludder – men også til et dyr. Dette er en liknende prosess som de amerikanske soldatene utførte i forhold til irakiske krigsfanger.
Det finnes dokumenterte likheter mellom vold i krig og vold i parrelasjoner, og det synes som om noe av det som muliggjør volden nettopp er referansen til dyr.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Farlig aksept for dyremishandling
I studier viser det seg at voksne har en relativt stor aksept for at særlig gutter «undersøker» dyr. Gutten lærer seg at det finnes dyr man kan håndtere hardhendt uten å risikere å bli tilsnakket; det er jo bare en padde.
Det mentale forsvaret blir skremmende likt når man 25 år senere slår sin kone – også hun er «bare en padde».
Amerikansk forskning har vist at det kriterium som sikrest kan forutsi at en gutt kommer til å utøve vold mot sin partner i voksen alder er at han har utøvet vold mot dyr som barn.
Andre vanlige forklaringer som klassetilhørighet, arbeidsløshet, vanskelig barndom og psykiatriske diagnoser har ikke samme forklaringsverdi som nettopp vold mot dyr.
Også andre former for kriminalitet kan knyttes til tidlig vold mot dyr. Amerikansk forskning viser overrepresentasjon av en historie som inkluderer dyremishandling for innsatte med dommer for voldtekt, seksualiserte drap og voldsdommer generelt.
Medfødt empati med dyr
Empati er en grunnleggende reaksjon i møte med andre – også i møte med andre arter. Forskning på empati hos barn viser at det barn reagerer sterkest på er situasjoner hvor andre barn eller dyr er i fare.
Men et sted på veien fra barnets medfødte empati, lærer vi noe som får oss til å overse dyrets lidelser. Og noen går enda lenger; til å utføre vold mot dyr selv.
Mange eventyr og tegneserier har dyr som hovedrolleinnehavere. Dyr preger mange barns liv. Men parallelt med dette lærer barn seg at vi som mennesker er overlegne og har en høyere verdi enn dyr.
Denne motsetningen innebærer en oppdeling mellom «vi» som er ukrenkelige, og «de andre» som vi egenmektig har tatt oss rett til å bestemme over.
Skiller mellom «vi» og «de andre»
Gjennom vold mot dyr lærer et barn eller ungdom dels å skille mellom «vi» og «de andre», dels å slå av eller slett ikke utvikle empati og medfølelse med noen som er forsvarsløs og svakere enn en selv.
I samfunnet finnes en norm om at man ikke skal slå den som er svakere eller den som er forsvarsløs.
Likevel er det nettopp det vi gjør når vi utøver vold mot dyr.
Det kan fremstå som et paradoks om man ikke forstår at regelen om å ikke slå en forsvarsløs, faktisk ikke inkluderer «de andre», de som ikke er som «oss». Vi lærer oss å ikke kjenne empati med deres utsatthet.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Må ta voldt mot dyr alvorlig
Med de påviste sammenhengene mellom dyremishandling og alvorlig voldsadferd fremstår det som urovekkende at flere politidistrikt i Norge selv sier de ikke tar dyremishandlingssaker alvorlig.
Forestillingen om at vold mot dyr ikke er så farlig, og ikke egentlig kan defineres som vold, synes å henge igjen som et etterslep av foreldede holdinger i norsk rettsvesen. Det er en farlig etterslep.
Rekkevidden av at vi utdefinerer dyr fra sfæren av de vi tar hensyn til, er stor nok til at vi som samfunn bør forstå alvoret.
Voldshandlinger mot følende skapninger gjør noe med overgriperen – og med oss som samfunn dersom vi ikke griper tak i volden.
