Kronikk

Vold i hjemmet er ikke en privatsak

Partnerdrap er den eneste typen som ikke synker i antall. Jeg er dypt bekymret.

Hanne Inger Bjurstrøm

Det er et faktum at anmeldelser av saker om vold mot kvinner ikke får en tilfredsstillende behandling i Norge, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Lise Åserud / NPK

Det er anslått at rundt 150.000 personer, i all hovedsak kvinner, utsettes for vold i nære relasjoner i Norge hvert år. Når 25 prosent av alle drap i Norge defineres som partnerdrap, og dette er den eneste typen drap hvor forekomsten ikke går ned, er det klart at jeg er dypt bekymret.

Vi trenger en ny nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner, og vi trenger den nå.

Det er en unison politisk enighet om at vold og partnerdrap er svært alvorlig, og krever handling. Det gjøres mye viktig arbeid i Norge på dette feltet, men åpenbart ikke tilstrekkelig. Her er tallenes tale helt entydige. Frem til 2017 hadde Norge en egen nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner, og siden denne gikk ut på dato har det ikke kommet en ny en.

25 prosent av alle drap i Norge defineres som partnerdrap.

Ombudet har lenge etterlyst en ny nasjonal handlingsplan i møter med både den tidligere justisministeren og den tidligere barne- og likestillingsministeren. Uten hell, så langt. Det man har i dag er en «nasjonal opptrappingsplan mot vold og overgrep» som i all hovedsak retter seg mot barn. Dette er selvfølgelig viktig, men erstatter ikke den planen som gikk ut i 2017. Kvinner og barn som utsettes for vold fra sine nærmeste har ulike utfordringer og trenger ulike tiltak.

FN kritiserer Norge

Kvinner som er blitt drept av sin nåværende eller tidligere partner, er et jevnlig innslag i norske medier. Voldsutøveren har selvfølgelig hovedansvaret for handlingen, men vold i hjemmet er ikke en privatsak og vi må ikke glemme at staten også har et tydelig ansvar for å beskytte sine borgere mot vold og overgrep. Dette følger av både FNs kvinnekonvensjon og den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Desto mer sårbare de utsatte gruppene er, og mer kjennskap staten har til forholdene, desto mer skjerpet er statens plikt å handle i forhold til dette.

Min jobb er å peke på systemer som ikke fungerer.

Disse forpliktelsene ble ytterligere skjerpet da Norge i 2017 ratifiserte Istanbulkonvensjonen om vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Ombudet har som sitt mandat å føre tilsyn med at norske myndigheter oppfyller sine forpliktelser etter FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon. Norge har nylig vært til høring i FN om hvordan staten oppfyller disse forpliktelsene. I begge tilfeller ble Norge kritisert for ikke å gjøre nok for å beskytte kvinner mot vold og overgrep. Statens ansvar overfor samiske kvinner ble spesielt trukket frem.

Overgrep mot samiske

I samiske samfunn er dette mer utbredt enn ellers i befolkningen, og nesten halvparten av samiske kvinner rapporterer at de er utsatt for vold. En ny handlingsplan bør bygge på de konkrete anvisningene Istanbulkonvensjonen gir på hvordan statene skal arbeide for å forebygge vold, og støtte opp om personer som har vært utsatt for dette. Handlingsplanen må inneholde særlige tiltak rettet mot vold i samiske miljøer.

Å vise til at politireformen skal løse dette er definitivt for enkelt.

Nyere forskning, i tillegg til Tysfjord-saken har vist at det er behov for særskilte tiltak og virkemidler i samiske miljøer. Dette er blant annet på grunn av kulturelle barrierer i forhold til å melde fra om vold og overgrep, i tillegg til språkutfordringer i møte med hjelpeapparatet. Dette er høyt prioritert av Sametinget, og Sametingspresidenten har vært svært tydelig i sitt krav om en slik plan overfor norske myndigheter.

Med den kunnskapen vi har om vold og overgrep mot samiske kvinner, er det opprørende at ikke myndighetene har satt dette høyt på dagsorden. Norges øverste myndigheter har tidligere høytidelig gitt en unnskyldning for fornorskningspolitikken overfor samene. La oss nå unngå å måtte unnskylde vår unnfallenhet overfor samiske kvinner.

Uakseptabelt at saker blir liggende

I disse dager er en ekspertgruppe i gang med å se på hva man kan lære av offentlige instansers befatning med kvinner som har vært utsatt for partnerdrap. I de aller fleste tilfeller viser det seg at kvinnen har vært i kontakt med hjelpeapparatet i forkant. Hva burde man ha sett etter, hva burde man ha reagert på? Kunne man ha hindret drapet med mer kunnskap og koordinerte tjenester? Dette er viktig kunnskap vi håper å få fra dette utvalgets arbeid.

Vi trenger en ny nasjonal handlingsplan mot vold i nære relasjoner, og vi trenger den nå.

For at vi skal lykkes med å bekjempe vold og overgrep mot kvinner, må også politiet og påtalemyndigheten ha ressurser til å etterforske og retteføre denne type saker. Dette er ofte krevende, forutsetter en særlig etterforskningskompetanse og tar mye tid.

Det faktum at slike saker blir liggende altfor lenge etter inngitt anmeldelse er en uakseptabelt. Å vise til at politireformen skal løse dette er definitivt for enkelt. Det er det jeg får som svar når jeg tar opp tematikken med politiske myndigheter. Videre, at politiet har fått en vesentlig økning i sine bevilgninger de senere årene.

Må forholde oss til fakta

Min jobb er ikke å etterprøve hvordan politiet anvender sine ressurser. Min jobb er å peke på systemer som ikke fungerer. Uavhengig av politireformen og politiets ressurser, er det et faktum at anmeldelser av saker om vold og overgrep mot kvinner ikke får en tilfredsstillende behandling i Norge. Det må de ansvarlige myndighetene forholde seg til.

Så, hvorfor er en nasjonal plan på dette området viktig? For det første, arbeidet for å forebygge partnervold og drap, involverer veldig mange offentlige instanser, på ulike forvaltningsnivåer. For at primær- og spesialisthelsetjenesten, helsestasjoner, Nav, krisesentrene og politiet, for å nevne noen, skal lykkes i jobben er det avgjørende at de har et godt kunnskapsgrunnlag og er koordinerte. Det er faktisk ikke opplagt at det fungerer slik.

For det andre, en handlingsplan vil bidra til en helhetlig tilnærming til en svært kompleks utfordring.

Og til slutt: En handlingsplan forplikter myndighetene, ikke bare til handling, men til å måle og evaluere effekten av det arbeidet som faktisk gjøres.