NRK Meny
Kronikk

Viste verden vinterveien – endelig

Etter å ha vært best i verden i 26 år, greide endelig landet mot den evige sne å ta flest gull i et vinter-OL. Det er mye å lære av måten vi vant nasjonskampen på.

Vinter-OL. Olympiske leker i Pyeongchang 2018. Langrenn kvinner

Marit Bjørgen ble historisk da hun vant 30-kilometeren i Pyeongchang, men det blir både feil og i strid med Bjørgens ånd når norsk presse fokuserer så mye på én enkelt løper, mener kronikkforfatteren. Den egentlige historien er at vi hadde både fem laggull og et historisk høyt antall utøvere med individuelt gull.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Mer enn tusen er gått siden landet ble oppkalt etter ei himmelretning. Og langt der borte i øst viste vi verden Nordveien – igjen. Men sjøl om vi har vært best i verden siden 1992, er vi alltid blitt slått på målstreken i antall OL-gull. I Albertville i 1992 tapte vi 10–9 mot Tyskland, på Lillehammer 11–10 mot Russland og i Nagano havnet vi bak tyskerne med 12–10. I Sotsji tok Norge og Russland 11 gull hver, men vi hadde færre sølv.

Teoretisk sett ble vi best i Salt Lake City, men bare da monsterdoperen Johann Mühlegg ble fradømt sin seier to år seinere, og det delte sølvet til Alsgaard og Estil ble smeltet om til to gull. Den knappe seieren over Tyskland i 2018 stiller i en egen klasse. I et OL hvor det var ungdommene, de nye idrettene og stafettlagene som holdt oss inne i nasjonskampen, er det like vakkert som ironisk at det var Marit Bjørgen som til slutt avgjorde.

Puck inn og bob ut?

Med 14 gull ble Canadas rekord fra 2010 kopiert, men det er lagt til så mange øvelser at vi måtte ha hatt 17 gull for å kunne måle oss. Tipset om 14–15 gull var dristig, ikke minst etter langrenns-kvinnene og skiskytternes kollektive formsvikt i første løp. Men så kom Krüger, Haga og Lundby. De energiske oppkomlingene skulle altså berge æren der legendene og enerne svikta, men det kunne neppe bli mer enn fem-seks gull. Tyskerne hadde allerede seks.

Det er like vakkert som ironisk at det var Marit Bjørgen som til slutt avgjorde.

Da Svindal (35) daska til med tidenes første utforgull, kom et forvarsel om at verken legendene eller historieskriverne var døde. Så sto Bø opp fra de døde på siste stående. Norsk skøytesport likeså. Vi vant i unorske disipliner, i de norskeste av de norskeste og i øvelser som hadde vært norske, men ikke siden tidenes morgen.

De siste dagene lå vi så vidt foran Tyskland, og våre beste kvinner og menn sto klare med hver sine matchballer: Legenden Super-Svendsen, som gjenopplevde sitt livs mareritt. Slalåm-Henrik, som etter Hirschers havari bare trengte å gjøre det han alltid gjør, men som gjorde det han aldri gjør. Skøyte-Håvard, som bare var fire hundredeler unna. Var det da Johnsrud Sundby som skulle berge nasjonen og samtidig få den til å gråte ved opplevelsa av en opphevet forbannelse? Nei, Juha Mietos landsmann dukket opp og dømte vår egen Juha Mieto til evig Juha Mieto.

Da tyskerne tok firerboben natt til søndag, kunne bare Marit bjørge nasjonen. Men idet hun staket seg ut på tremila, kom sjokkmeldinga om Tysklands ledelse over Russland i ishockey. Skulle virkelig 22 landsmenn av Aleksandr Zavjalov brekke den norske staven på oppløpssida? Njet, scoringa 50 sekunder før slutt viste at de bare skulle bare skape det som i thrillerfilmens fagspråk kalles et vendepunkt. Kaprizov, som betyr «uventet hendelse», avgjorde. Det som lå an til puck inn for Tyskland og bob ut for Norge, ble til slutt stav inn. Takket være den tyske IOC-sjefen som hadde latt Russland delta.

La oss hente inspirasjon fra Bjørgen og Jansruds raushet overfor konkurrentene.

Det nye Norge

I dette dramaet ligger det mye lærdom om det Norge som har vært og den nasjonen vi kan bli. Faren for å bli klissete sjølgode er overhengende, men la oss hente inspirasjon fra Bjørgen og Jansruds raushet overfor konkurrentene. Selv om suksessen skyldes kombinasjonen av klima, kultur, god distriktspolitikk og en hovedstad hvor skigåing er blitt kult, må vi være ærlige nok til å innse sammenhengen mellom oljefunnet i 1969 og OL-eventyret i 2018.

Men selv om de første dråpene ble henta opp lille julaften, var ikke dette en ferdig innpakka gave under treet. Det krever olympisk mesterskap i disiplin, lagånd, hardt arbeid, læring, sosialøkonomi og demokrati for på unngå å skusle bort en slik formue, og for å unnslippe latskapens fristelser.

Norske barn sitter nok mer i sofaen enn hva Johan Grøttumsbråten og Birger Ruud gjorde. Og når de først kommer seg ut, kjører de flere mil i skiheisen enn de går i skisporet. Men vi har fortsatt nok av velstående og veldrevne familier som står opp om morran, smører ski og får lirka ungene ut med den hårfine balansen mellom gulrot og pisk som moderne oppdragelse krever. La oss imidlertid huske at vi ikke er like gode i fotball, maraton og boksing. Her er kravet til dyrt utstyr mindre, og det er snarere fattigdom og kampen for overlevelse som fremmer rekrutteringa.

Norge er blitt beste nasjon før. Men da vi tok ni gull i 1992, var det fire år etter null gull i Calgary, og like mange som i perioden 1972–1988 til sammen. Vendepunktet kom altså en måned etter Gros betraktninger om at det er typisk norsk å være god, og på samme tid som vår økonomi fosset forbi den svenske.

Faren for å bli klissete sjølgode er overhengende.

Bjørgen blanda med Brå og Northug

Pyeongchang viser vår evne til å omfavne det nye, uten å kaste ut det gamle. Vi er ikke lenger folket som motarbeider V-stil, skøyting på snø, farge-tv og innføringen av olympiske vinterleker (?!). Vi er heller i front når det gjelder utstyr, nye øvelser, innovativ smøring og godt helsestell. Da Petter Northug begynte å herje, trodde vi at den nye nordmannen måtte være storkjefta.

Men den kombinerte suksessen til blodsliteren Bjørgen, brettflyveren Bråten, kulsindige Klæbo, outsideren Haga og de historiske laghopperne viser at det ikke er noen motsetning mellom det trauste og det kule, mellom utholdenhet og spurtegenskaper, mellom anaerobt arbeid og rock'n roll, eller mellom lagånd og individuelle stavtak.

Pyeongchang viser vår evne til å omfavne det nye, uten å kaste ut det gamle.

Bjørgen er den iskalde vinnerskallen og den varme lagvenninna i en og samme topptrente kropp. Klæbo viser at man ikke må være en ny Northug for å være en ny Northug, men like gjerne en blanding av Brå, Bjørgen, Northug og seg sjøl.

Politikere, presse, bedriftsledere og alle vi andre her nord har mye å lære av denne vinnerformelen.

Vi må trene hardt for å gjøre oss like fortjent til slike utøvere som utøverne fortjener hvert eneste gram av sine 14 gullmedaljer.

Følg NRK Debatt på Facebook