Den pakistanske delen av min identitet har den siste tiden blitt fremstilt som noe den absolutt ikke er. Jeg er ingen veps som vil stikke noen enkeltpersoner. Jeg er kun en norsk ungdom med pakistanske røtter som er oppriktig lei meg over fremstillingen av min kultur i den siste tiden.
Derfor vil jeg fortelle folk der ute om en annen oppfatning av den norsk-pakistanske kulturen.
Jeg vil fortelle om en verden alle mine bekjente med pakistanske røtter lever i. La meg ta deg med inn i det jeg og hver eneste pakistaner jeg kjenner, opplever av den pakistanske kulturen – ikke det du ser i Brennpunkt-dokumentaren Frivillig tvang.
SE OGSÅ: NRK Brennpunkt: Frivillig tvang
Baksnakker tvangsgifting
Jeg opplever en pakistansk kultur som for hver dag som går legger fra seg dårlige sider. Jeg opplever en kultur som tar med seg hele familien og vandrer ned til Grønland for å demonstrere mot IS. Jeg opplever foreldre som sier til barna sine «Datter, sønn, bli akkurat det du vil – men få deg en solid utdanning og sikre din fremtid».
Jeg opplever en kultur hvor alle baksnakker han ene faren som etter ryktene å dømme, tvangsgiftet sønnen sin. Jeg opplever en kultur hvor ikke bare den unge generasjonen – men den eldre generasjonen fordømmer tvang på det sterkeste og sier ristende på hodet «de ødelegger livene til barna sine».
Jeg opplever en kultur hvor fedre anbefaler døtrene sine som frivillig vil begynne med hijab om å vente litt – til de er helt sikre på valget sitt. Jeg opplever en kultur hvor både gutter og jenter drar på skoleturer og ferier med vennene sine uten noe problem.
SE OGSÅ: Å føle seg utenfor i Norge
Familien står i sentrum
Jeg opplever en kultur med stor gjestfrihet og gode, krydrede middager blir delt med naboer. Jeg opplever en kultur med enorme, fargerike og musikkfylte bryllup og fester.
Jeg opplever en kultur hvor min mor tar seg en kopp kaffe med den ikke-pakistanske naboen vår som nå har blitt hennes gode venninne. Jeg opplever en kultur hvor flere og flere gifter seg med mennesker fra andre etnisiteter. Jeg opplever en kultur der familien står i sentrum og respekt for eldre og yngre blir satt høyt på lista. Jeg opplever en kultur hvor det er ekstrem støtte å få fra foreldrene i livets store valg. Jeg opplever en kultur hvor bekjente stiller opp for hverandre i vanskelige situasjoner i en utstrekning man ikke kan forestille seg.
SE OGSÅ: Debatt på Aktuelt om dokumentaren
Ali og Ola er venner
Jeg opplever en kultur hvor det oppfordres til åpenhet og diskusjon. Jeg opplever en kultur hvor respekt og aksept av andre kulturer er noe som blir lært barna fra da de er små.
Jeg opplever en kultur hvor «Ali» tar med vennen sin «Ola» hjem fra barnehagen – og mor behandler han som sitt eget barn. Jeg opplever en kultur der barnebarn har dialog med besteforeldre om viktigheten av integrering.
Jeg opplever en kultur hvor foreldre behandler barnet sitt som en vakker blomst; noen ganger setter de den i skyggen, noen ganger i sola, alt etter hva som vil være det beste for blomsten slik at den ikke visner.
Jeg opplever en kultur der imamen på slutten av bønnen takker Allah for at vi er så heldige og bor i et så fantastisk land som Norge.
SE OGSÅ: – Jeg kommer aldri til å gifte bort datteren min
Ha tålmodighet med oss
Misforstå meg ikke – klart det fortsatt finnes noen negative aspekter, og disse må absolutt håndteres – men vi er på vei! Ha litt tålmodighet!
Jeg vil understreke at jeg på ingen måte mener at problemene som har blitt beskrevet den siste tiden ikke finnes i det hele tatt, det gjør de. Men la oss legge janteloven til side et lite sekund og si det som det virkelig er: Norsk-pakistanere i dag jobber knallhardt for å nå toppen på utdanningsarenaer og jobbarenaer. De gjør alt de kan for å trosse fordommene som finnes mot religionen og kulturen deres, og de prøver å bidra i det norske samfunnet. Samtidig prøver de å balansere en hektisk hverdag med deler av sin kultur og tro som de elsker. Og se rundt deg – det klarer de. Det har de all grunn til å være stolte av, og det synes jeg skal komme mye tydeligere frem.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Dette handler ikke om å skyve problemer under teppet. Det handler om at man ved å svartmale situasjonen for pakistanere er med på å stanse utviklingen. Neste gang kan noen lage en film om den store andelen pakistanerne i Norge som har det mer enn helt supert. Som lever et lykkelig, fritt og aldeles normalt liv. Så blir kanskje moren som hadde tenkt å tvangsgifte dattera si inspirert til å ikke gjøre det.
De gjenstående må man hjelpe med aktivt arbeid innad i miljøet. Det siste som kommer til hjelpe en eventuell «Fatima» som står overfor et tvangsekteskap er en film om problemet hennes.
