En ting er sikkert. Winter is coming. En annen ting som er sikker er at den blir lang. Det blir en korona-vinter.
Høies røst vil dure jevnlig i eteren, og vi vil daglig lese om smittetall. Om restriksjoner. Om sykdom og død. Om kriser og konkurser.
En ting til som er sikkert, er at dette ikke går over på en stund. Kanskje ikke før 2021 er på hell. For ingen vet.
Sesong en var litt spennende. Alle hjem. Hjemmeskole. Hjemmekontor. Det var dugnad. Det var vår. Sammen var vi sterke.
Sesong to av Koronaen er ikke like gild. Det er ingen klapping for sykepleierne lenger. Det er desember. Vi er lei. Lei hjemmekontor. Hjemmeskole. Og usikkerhet. Vi lengter bare tilbake til livet som var.
Til å kunne klemme. Treffes. Reise. Danse. Trene. Et liv som akkurat nå føles som en drøm. Eller en flimrefilm fra barndommen. Som utopi. Som historie. Som noe tapt.
Det eneste vi vet er at korona har snudd opp ned på det meste. Vi blir deprimerte, redde og flere går til psykolog, melder mediene. Og det er ikke så rart. En usynlig fiende er noe som vi til nå bare har sett på film. Det er litt «Alien» over det hele.
Så hva skal vi gjøre? Skal vi skalke lukene og holde oss i skjul til vårsola titter fram, og alle er vaksinert? Eller skal vi «stå han av» som nordlendingene sier; Ta munnbindet på, legge antibac i lomma og sammen gå ut og ta hverdagen tilbake?
Jeg stemmer for det siste. For vi trenger hverandre. Vi trenger normalitet. Vi trenger fellesskapet. Ikke minst trenger vi å holde hjulene i gang. Økonomisk.
I hine hårde dager hadde jeg sosialøkonomi på timeplanen. Og jeg husker så inderlig vel foreleserens ord. Dersom det kniper i samfunnet økonomisk, og vi alle kniper til (les: snur på skillingen) så kommer det til å gå nedover med oss alle.
For om vi alle slutter å gå på kafé, spise på yndlings-pizzeriaen eller gå på konsert, så blir det mindre på nestemann. Det blir rett og slett ikke liv laga.
Tallene for enkelte næringer er dramatiske. Mange som driver restaurant, hotell eller butikk stirrer konkursen i hvitøyet. De vet ikke hvordan de skal komme seg gjennom vinteren.
De har ansatte. De har ansvar. Mange har kanskje satset gård og grunn for å etablere virksomheten. Nå står de i fare for å ende i skifteretten eller i NAV-kø.
Derfor slår jeg et slag for at vi alle skal ta hverdagen tilbake. Jo før jo heller. Ikke bare for frisøren din, kaféen på hjørnet - men for oss alle. Normalitet er godt for moralen. Og vi vet jo heller ikke om «den nye normalen» blir normalen?
Jeg slår også et slag for at vi alle skal nisse litt ekstra. I år bør jula vare helt til påske. Vi må alle bli litt mer bevisste hvor vi legger pengene våre. Tenke på de mindre produsentene, tenke lokalt og handle lokalt.
For å sette det på spissen: Amazon trenger ikke mer fra oss. Men det gjør reiselivet, spisesteder, kulturlivet og nærbutikkene.
Pandemien truer ikke bare våre liv. Den truer det mange lever for. Lever av. Arbeidsplassen. Livsverket. Tryggheten vår. Huslånet. Så akkurat nå er ikke en handel bare en handel.
Årets julehandel handler om så mye mer. I år blir gavene du handler også en gave til de du handler av. Handler med.
Jeg har sjelden sett en lykkeligere kinoansatt enn han som tok i mot oss i oktober. Vi var åtte stykker i salen. Og ble behandlet som kongelige. Alt med god hygiene og Høie-meter.
Jeg har sjelden følt meg tryggere.
Det samme opplevde jeg da jeg var på konsert. Det er vel det tryggeste jeg har gjort på lenge. Også så deilig da! Å føle at livet var nesten normalt. Å glemme smittetall, Covid-angst og dårlige nyheter i noen timer. Det trengte jeg. Det trengte kjæresten min.
Det trenger vi alle.
Så kanskje vi skal bytte ut en ny Playstation med flere restaurantbesøk i nærmiljøet? Legge en rorbuferie eller en konsertopplevelse under juletreet? Eller kjøpe mer mat fra små norske produsenter? Ikke vet jeg. Mulighetene er mange.
Vi kan bare ikke sitte og vente. Vi må handle. Vi må holde hjulene i gang, vi må ta tilbake livene våre. Vi må ikke stoppe opp. Gjør vi det, får det så enorme konsekvenser for så mange. Da blir veien tilbake til den normalen vi alle drømmer om, dobbelt så lang.
Ingen kan redde alle, men alle kan redde noen. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.
Så med disse desemberord oppfordrer jeg alle til å ta på seg munnbindet, grave litt ekstra i lommeboka og gå ut og nisse i nærmiljøet.
Til å handle lokalt. Til å handle bevisst. Til å leve så normalt som mulig.
Da er yndlings-caféen på hjørnet fortsatt der når våren kommer. Det samme er bakeren og bygdas nye mikrobryggeri. De har kommet seg gjennom vinteren, takket være deg og meg. At vi kom. At vi valgte dem. At vi handlet med hjertet.
God førjul alle sammen! Hold deg frisk, og gjør som Høie sier!
