NRK Meny
Kronikk

Viltforvaltning på villspor

Den nye regjeringens naturforvaltning er et gufs fra tidligere tider. Borte er helheten i natursynet, her er det mennesket som hersker og skal høste.

RÅDYR

EN SAK FOR LANDBRUKSMINISTEREN: Forvaltningen av jaktbare arter som blant annet rådyr og elg skal heretter høre inn under landbruksdepartementet. Det virker som om sterke næringsinteresser har vunnet fram på bekostning av miljøhensynene, hevder kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB scanpix

Er det mulig?

Det var mange naturinteresserte mennesker, meg selv inkludert, som kvakk til da vi fikk i fanget en pressemelding fra Regjeringen den 17. januar. Her sto det rett og slett: «Ansvaret for forvaltningen av høstbare viltressurser (som f.eks. elg, hjort og rådyr) overføres fra Klima- og miljødepartementet til Landbruks- og matdepartementet, og statsråd Jon Georg Dale overtar ansvaret for dette fagfeltet …»

Kort og litt grovt sagt: Landbruksdepartementet, den delen av regjeringen som har ansvar for matproduksjon i Norge, overtar forvaltningen av en del dyr som man driver jakt på i Norge.

Et historisk tilbakeskritt

Det kan høres tilforlatelig ut, men dette er en dramatisk, og tragisk, endring. Den er alvorlig for prinsippene i dagens naturforvaltning. På mange vis vil en slik endring stille klokka tilbake til før 1972, til den gangen før Miljøverndepartementet ble opprettet. Naturfaglige, økologiske tenkemåter skulle fra da av ligge til grunn for forvaltningen av natur og arter, også jaktbare arter.

Før dette lå saksfeltet under Landbruksdepartementet. Før 1965 var det ikke engang et direktorat på dette feltet. Den rollen hadde et «Kontor for viltstell, jakt og fangst» i Landbruksdepartementet.

Dette er en dramatisk, og tragisk, endring.

Vanskelig grenseoppgang

Det er mange spørsmål som står igjen etter denne endringen. Hvordan definerer regjeringen høstbare viltressurser? Det står oppført eksempler som elg og rådyr. Kanskje vil det også gjelde skogshøns? Og hva med gaupa? Kanskje ikke en «viltressurs»? Men den kan jaktes på. Rent komisk kan det bli om nære arter som den rødlistete dobbeltbekkasin kan ligge under miljøminister Ola Elvestuen (V), mens enkeltbekkasin, som det drives jakt på noen steder, kan ligge under landbruksminister Jon Georg Dale (Frp).

Spørsmålet om fagetatenes rolle er også alvorlig. Skal de av Miljødirektoratets folk som driver med viltforvaltning forholde seg til to departementer? Eller har man tenkt å overføre de aktuelle fagmiljøene i Miljødirektoratet til Landbruk?

I så fall er dette faglig sett enda alvorligere, og svært lite i tråd med moderne internasjonale forvaltningsregimer tuftet på økologisk helhetsforståelse av naturen.

Vi får håpe at regjeringen ikke vil tilbake til den museale tilstanden fra før 1972. Like fullt er det i den retningen de tar oss.

Ingen har eiendomsrett til noen viltlevende dyrearter.

Næringsinteressene vinner – naturen taper

Når jeg gjennom flere tiår har fartet land og strand rundt for å produsere naturserier, er det to forhold som har slått meg som verdifulle prinsipper for forvaltning, bruk og eierskap til norsk natur. Det ene er den fantastiske allemannsretten, og det andre er det faktum at ingen har eiendomsrett til viltlevende dyr, heller ikke de jaktbare. Grunneieren har bare jaktrett – ikke eiendomsrett! Det er et viktig skille. Om et rådyr krysser skogen som noen eier, så har man lov til å jakte på det. Men grunneieren eier ikke selve dyret.

Mye tyder på at det er viktige næringsinteresser (store grunneiere) som har presset på høyrepartiene i denne saken for enda tydeligere å markere et slags eierskap til viltet. Da er vi på ville veier, og jeg vil advare på det kraftigste mot det. Det holder for eksempel ikke å hevde at elgen har kjøttverdi og at den også skader skog ved å beite på furu. Elgen som art har en økologisk funksjon, både som beitedyr og byttedyr (der det er bjørn og ulv).

Lovstridig?

Endringen som er foreslått, er trolig også i strid med Viltloven. I paragraf fem slås det tydelig fast at det i viltforvaltningen gjelder følgende organer: 1. Departementet (Miljøverndepartementet), 2. Miljødirektoratet, 3. Fylkesmannen, 4. Fylkeskommunen og 5. Kommunen. Det står riktig nok at «Kongen kan gi nærmere regler om etablering av særlige samarbeidsorganer i viltforvaltningen». Men landbruksdepartementet er vel knapt et nyetablert samarbeidsorgan?

Det er Naturmangfoldslovens moderne økologiske prinsipper som skal legges til grunn for all natur- og artsforvaltning. Det har Stortinget ettertrykkelig slått fast i paragraf 3 i loven:

«Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av».

Ingen skam å snu

Vi har sett liknende «arbeidsuhell» tidligere, som da Miljødirektoratet i fjor satte svarttrosten opp som jaktbar art, og fikk en storm av protester tilbake. Forslaget ble ikke vedtatt, og til våren synger svarttrosten igjen.

Det er bare å håpe at dette er enda et arbeidsuhell, en slags politisk korrekturfeil, og at forslaget blir forkastet.

Noe annet vil være både gammeldags og i strid med det økologiske helhetssynet som skal ligge til grunn for viltforvaltningen.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter