NRK Meny
Kronikk

Villige, men saboterte fedre

Jeg også har lyst å rope hurra for fedrene. Men det er viktigere å rope varsko om at noen saboterer for dem.

Likestilling

DE NYE FEDRENE: Det er all grunn til å rope hurra for pappaene. Men regjeringen forsøker å sabotere for dem, skriver Bjarne Vandeskog. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Dora Thoraldsdottir sin kronikk om moderne pappaer er så full av gode opplysninger at jeg har mest lyst til bare å si hurra. Likevel føler jeg at jeg er nødt til å bidra med en kritisk stemme.

Thoraldsdottir skriver at det har skjedd noe fundamentalt med fedre i løpet av ganske kort tid. Jeg er enig i at det har skjedd noe fundamentalt. Men jeg er uenig i at det har gått særlig raskt. Og jeg frykter for at det kan komme et tilbakeslag.

Stått sterkt siden 60-tallet

Fra 1997 til 2004 utførte jeg en doktorgradsstudie av relasjoner mellom fedre og tenåringssønner. Allerede da jeg begynte det prosjektet var temaet «fedre og sønner» stort, med mye tilgjengelig litteratur.

Det eksisterte mange bøker av og om menn som tok oppgjør med sine egne fedres fraværenhet og emosjonelle flathet, og som forsøkte å utvikle nye måter å være nærværende og omsorgsfulle fedre på.

Hvorfor begynte det ikke å skje noe før langt ut på 2000 tallet?

Den nye farskapsideologien går tilbake til 60 tallet. Denne ideologien har vært sterk lenge over store deler av den vestlige verden, og særlig i land med en senmoderne økonomi, hvor mennesker i stor grad velger sin egen livsstil og identitet.

På 90-tallet var denne ideologien kraftig og sydende. Allerede for 20 år siden var altså det ideologiske grunnlaget til stede for at fedre kunne velge å bli den typen pappaer som Dora hyller.

Men hvorfor ble den ikke en realitet allerede da? Hvorfor begynte det ikke å skje noe før langt ut på 2000 tallet?

Frustrerte fedre

Mitt doktorgradsprosjekt ble gjennomført på New Zealand. Jeg var på hjemmebesøk i 13 ulike familier, i opptil tre måneder i hver familie, og intervjuet i tillegg ytterligere 30 andre fedre.

Studien min viste tydelig at det ikke var fedrenes ønsker det stod på, men på økonomiske insentiver, arbeidslivets krav og velferdsordningene. Alle fedrene jeg observerte og intervjuet ønsket å være sterkt involverte, yte omsorg, lage mat, leke med barna og passe dem når de var syke.

Den nye farskapsideologien går tilbake til 60 tallet.

Samtidig var fedrene frustrerte fordi målet var så vanskelig å leve opp til. Næringslivet saboterte gjennom å forlange lange arbeidsdager og sterkt engasjement på jobben, noe som etterlot lite tid og krefter til familieliv.

Det var også vanskelig fordi staten ikke gjorde noe for å demme opp for næringslivets krav, og i tillegg hadde et velferdssystem som favoriserte at kvinnene ble hjemme med barna.

På toppen av dette blefedrene sabotert av sine ektefeller, som – i beste mening – diskvalifiserte mennenes spede og lett ubehjelpelige forsøk på å yte omsorg

Gikk sent også i Norge

Etter at jeg kom tilbake til Norge presenterte jeg funnene mine i en rekke ulike sammenhenger, og sammenliknet det jeg hadde lært på New Zealand med norske forhold. Mye var likt, men noe vesentlig var forskjellig.

I Norge er fedrene mindre frustrerte, fordi staten i lengre perioder har forstått at fedre må få spesiell oppmuntring for å kunne klare å leve opp til ønsket om å være nære omsorgspersoner.

Studien min viste tydelig at det ikke var fedrenes ønsker det stod på, men på økonomiske insentiver, arbeidslivets krav og verferdsordningene.

Men det skjedde ikke raskt her heller. Allerede på 70-tallet og 80-tallet var det et sterkt og økende ønske blant mange fedre om å bidra mer. Men strukturene var ikke der, og gjorde det vanskelig for fedrene å ta en omsorgsrolle på samme måte som mor.

Fedrekvoten kom først på plass i 1993, og har siden blitt utvidet en rekke ganger. Det er denne statlige ordningen som har bidratt til likestilling av foreldre, både ved at far er mer hjemme med barna og ved at den demmer opp for næringslivets saboterende praksiser.

Kan komme tilbakeslag

Norske fedre ønsker å være der for barna sine, og mødrene har gradvis forstått at fedres omsorg er like god selv om småen har to ulike strømper på seg i barnehagen. Men hvis ikke staten forstår at den må øke innsatsen for å gjøre det lett for fedre å ta på seg et likeverdig omsorgsansvar som mor, er det godt mulig at det vil skje et tilbakeslag.

Regjeringens innskrenking av fedrekvoten er et langt steg i feil retning. Den direkte konsekvensen er at mindre av permisjonen vil bli tatt av far, noe som i seg selv er negativt. Men ringvirkningene kan bli langt større.

Norske fedre ønsker å være der for barna sine, og mødrene har gradvis forstått at fedres omsorg er like god selv om småen har to ulike strømper på seg i barnehagen.

Vi risikerer at arbeidsgivere vil gå tilbake til å diskriminere kvinner i ansettelsesprosesser. I tillegg vil flere foreldre i fremtiden ønske å være hjemme med barna på heltid de første tre-fire årene. Med innstramming av fedrekvoten er det stor sannsynlighet for at det er mødrene som blir hjemmeværende, mens fedrene blir arbeidende og fraværende. I så fall er vi tilbake til 50-tallet igjen.

Det er all grunn til å rope hurra for de nye pappaene. Men slik skryt fortjener ikke regjeringen som forsøker å sabotere for dem.