Denne replikken er et svar til kronikken «Psykiatrien fra innsiden», red. anm.
Erik Bisgaards Ytring «Psykiatrien fra innsiden» er problematisk av flere årsaker.
Kanskje mest fordi han presenterer sin subjektive opplevelse av å jobbe som miljøterapeut som en allmenngyldig beskrivelse av forholdene ved psykiatriske avdelinger i Norge. Basert på egen erfaring som sykepleier ved psykiatrisk akuttavdeling, er jeg av den oppfatning at innlegget gir et villedende bilde av behandlingen mennesker med alvorlige psykiske lidelser får i norsk psykiatri.
Mennesker med alvorlige psykiske lidelser kan ha en annerledes opplevelse av virkeligheten enn oss andre når de er i akuttfasen. I denne fasen kan mellommenneskelige relasjoner være vanskelige. Derfor er klare rammer og forutsigbarhet en viktig del av behandlingen. Helsearbeider-pasient-relasjonen er en profesjonell relasjon.
Det er helsearbeiderens ansvar å sørge for at relasjonen forblir nettopp det. Derav uttrykket «Vær personlig, men ikke privat».
Mest uheldig for pasienten
Pasienten skal forstå at helsearbeidere i psykiatrien er på jobb – de er ikke venner, familie, kjæreste. De rollene skal fylles av andre mennesker i pasientens liv. Derfor blir det å ha privat kontakt utenfor arbeidstiden en sammenblanding av roller som er uheldig, mest av alt for pasienten.
Det betyr ikke at en ikke skal forholde seg til rop om hjelp fra mennesker som står i fare for å skade seg selv. Men igjen er det viktig å kjenne sin rolle.
Leger, psykologer, miljøpersonale har ulike roller og ulikt ansvar. Selvmordsvurderinger gjøres som regel av lege eller psykolog. Hvis miljøpersonalet ikke følger deres anbefalinger kan dette forstyrre behandlingen. Resultatet blir uforutsigbarhet og uttrygghet for pasienten. Det samme gjelder terapeutiske samtaler.
Handler om menneskeverd
Det er ikke til pasientens beste å diskutere alvorlige problemstillinger, det være seg psykotiske forestillinger, traumer, eller suicidale tanker med mange ulike personale, personale som har ulike kvalifikasjoner og kanskje ulike oppfatninger. Slike samtaler bør tas med behandler, eller kanskje primærsykepleier eller - miljøterapeut, som del av en strukturert, terapeutisk plan.
En viktig målsetning for behandlingen av pasienter med alvorlig psykisk lidelse er at pasienten skal bli så selvhjulpen som mulig. Det handler ikke om å avvise pasienten, eller at pasienten er uten verdi. Tvert imot, det handler om menneskeverd.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Mangelfull forståelse av egen rolle
Man ønsker at også mennesker med psykiske lidelser skal kunne leve et så normalt liv som mulig. For noen pasienter virker hyppige eller langvarige innleggelser mot sin hensikt. Det gjør pasienten mer hjelpetrengende. Dette må vurderes utfra sykdomsbildet, og er igjen en vurdering som skal tas av lege eller psykolog.
Bisgaards påstander om at pasienter skulle kjede seg mest mulig, at pasienter kan ta livet sitt hvis de ønsker det, og en regel om å ikke ringe AMK, kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg stiller meg sterkt tvilende til at dette er offisielle prosedyrer på noen psykiatriske avdelinger i Norge.
Bisgaards beskrivelse av den psykiatriske behandlingen han var en del av vitner mest av alt om en mangelfull forståelse både av psykiske lidelser og av egen rolle i behandlingen.
