A furore Normannorum libera nos, Domine: «Skån oss herre, fra nordmennenes raseri»
Denne enkle bønnen var en gang på leppene til geistelige og sognebarn i hele Nord-Europa; da hærskarer av hensynsløse vikinger på plyndrings- og erobringstokt terroriserte området i sine drageprydede langskip. Dypt inne i den mørke europeiske middelalderen, den harde brutale manns tidsalder, var ingen hardere enn nordmennene.
Det er tankevekkende at vikingene fremdeles ses på med så stor beundring i dagens USA – når vi lærer guttungene våre å snakke i stedet for å slå, og unge menn er innprentet med en politisk korrekthet som fremhever moderne verdier som følsomhet, toleranse og ikke-vold.
Aldri vært mer populær
Vikingene blir stadig bejublet i filmer og i litteraturen. Norske skuespillere, som Dennis Storhøi og Kristofer Hivju, har gjort internasjonal suksess ved å bringe det genuint vestnordiske inn i portretteringen av deres egne viking-forfedre på film og tv. De islandske ættesagaene, skrevet på 12- og 13-hundretallet, er lest av et større publikum i dag enn kanskje noen gang tidligere. Over hele verden kler historie-rollespillere seg i vikingkostymer og gjenskaper kultur og kampteknikk og historiske slag. Tidligere i år ble storserien «Vikings», basert på vikingen Ragnar Lodbroks saga, lansert, og denne uken ble det kjent at Leonardo DiCaprio skal lage film om Harald Hårdråde.
Så hvem var vikingene, og hvorfor denne vedvarende fascinasjonen – her i USA og i den vestlige populærkulturen forøvrig?
Deres utrolig karismatiske historie gir første del av svaret.
Hva drev dem?
På 800-tallet fant det sted en slik sosiologiske hendelsene som fra tid til annen får historikere og samfunnsforskere til å klø seg i hodet i ufruktbare forsøk på å forklare. Av grunner vi ikke fullt ut forstår, begynte fryktinngytende krigere fra de spirende skandinaviske landene å dra på tokt gjennom Europa og Middelhavsregionen.
En teori er at global oppvarming skapte en overskuddsbefolkning i Skandinavia, og at dette resulterte i at de begynte å lete etter nye områder å bosette seg på. En annen teori går ut på at Karl den store av Frankrikes erobring av Sachsen sent på 700-tallet, og hans blodige undertrykking av de hedenske religionene som sakserne delte med skandinavene, førte til en voldelig motreaksjon fra danskene og nordmennene.
Den riktige forklaringen kan imidlertid være den enkleste – nemlig at vikingene dro på tokt simpelthen fordi de kunne. Deres første plyndringsferder, til bortgjemte steder som Lindisfarne kloster i Northumbria (år 793), var så vellykkede og motstanden så svak, at de ble oppmuntret til å fortsette.
Dansker eller nordmenn – og uansett motivasjon: sammen ble de kjent blant livredde folk i store deler av den vestlige verden som vikinger.
Både bønder og konger
Vikingenes sjøvertse ekspedisjoner ble gjort mulig av langskipene deres. Disse fartøyene var imponerende konstruksjoner, med liten dypgang og likevel uovertruffen sjødyktighet. Det første gjorde vikingene i stand til å seile og ro selv de minste av Europas elveløp. De drageprydede skipene kunne komme helt uventet til syne gjennom morgendisen – fullastet med jernhjelmede krigere – og bringe død og ødeleggelse til de ulykkelige innbyggerne.
De fleste vikingferdene var kommersielle ekspedisjoner, finansiert og bemannet av frie bønder. Etter våronna dro mennene til sjøs. Hele sommeren drev de handel og plyndring i andre land, før de kom tilbake med varer, røvede skatter – og slaver.
Store ledere, konger og småkonger, sjøsatte mye større ekspedisjoner; herjet og plyndret og erobret fremmede land, i Nordområdene så vel som på de britiske øyer og i Frankrike (Normandie).
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Fra Svartehavet til Nord-Amerika
Vikingene dro på tokt over store avstander. På 800-tallet passerte ekspedisjoner Gibraltarstredet, og plyndret seg gjennom Middelhavsregionen. Andre vikinger, mest svenske, bosatte seg i Russland, grunnla kongedømmer i Novgorod og Kiev og tok seg videre til Svartehavet.
I nord etablerte vikingene et blomstrende samfunn på Island, hvor det gamle språket stadig lever. Nordmannen Eirik Raude grunnla en lignende koloni på Grønland. Sønnen hans, Leiv Eiriksson, oppdaget Amerika, og etablerte en kortvarig bosetning på Newfoundland. Det skulle gå fire århundrer før resten av Europa greide å innhente vikingenes skipsbyggingsforsprang og Colombus endelig greide på krysse Atlanteren til Amerika.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Kvinners stilling
Kvinner hadde en særskilt stilling i de norrøne samfunnene. Med mennene borte så mye av tiden, oppnådde kvinner stor grad av likestilling i samfunnet, hvor de administrerte både gårdsdrift og husholdning. Kjent for sine ytringers mot og bestemthet i å hevde sin rett, var kanskje disse vikingkvinnene selve arketypen på den moderne seksuelle revolusjonen og kvinners frigjøring.
En kvinne som Frøydis Eiriksdatter (Leiv Eirikssons søster) – som organiserte en ekspedisjon til Nord-Amerika, og med barn i magen hevet sverdet og drev vekk angripende skrælinger (den nordamerikanske urbefokningen) fra den norrøne bosetningen i Vinland – ville trolig greid seg svært godt som forretningskvinne eller idrettsutøver i det moderne Norge!
Maskuline ikoner i en myk verden
Men det er som krigere – ikke oppdagelsesreisende og ikke kvinnefrigjørere – at vikingene først og fremst huskes. Det er for sine kompromissløse, maskuline herjinger vikingene blir beundret av så mange menn i Vesten i dag. Det er det som har gjort dem til levende ikoner.
Det er noe dypt begravd i den mannlige psyke som virker å være tiltrukket av disse karismatiske legemliggjøringene av id, den mørke, utilgjengelige delen av vår personlighet. Idet samfunnet og sivilisasjonen søker å sette fotlenker på menns grunnleggende og nedarvede mannlighet, blir bildet av den utemmelige vikingkrigeren bare mer tiltrekkende. Alltid fri, alltid kompromissløs, fremad, fremad med sitt mannskap av sverdbrødre, for å finne nye verdener og returnere hjem med røvet gods og fangede skjønnheter. Dette er fantasien som gjør vikingene mer populær i dag enn noen gang tidligere.
«Skån oss herre, fra nordmennenes raseri!»
Barry Jacobsen blogger som Deadliest Blogger og er gjesteskribent på Badassoftheweek.com.
Kronikken er skrevet spesielt for NRK Ytring og oversatt av David Stenerud i Ytring-redaksjonen.
