Vi er alle ute på havet i den samme stormen. Forskjellen er at noen ligger komfortabelt på sin egen yacht, mens andre svømmer for harde livet.
Som førsteårsstudent har jeg hatt et godt studieår. Men slik er det virkelig ikke for alle.
Jeg kjenner folk som har såpass sosial angst at de ikke tør å lage middag i sitt eget kollektiv samtidig som andre. Folk som simpelthen ikke kom inn i noen grupper på begynnelsen av studiet, og derfor bare har skolearbeidet å se til.
Skolearbeidet har blitt vanskeligere på grunn av en større distanse til forelesere og medstudenter.
Jeg kjenner også folk som sliter med å få regnskapet til å gå opp på grunn av faktorer som ligger utenfor deres kontroll. Folk som dro hjemmefra med kun 10.000 kroner på kontoen, som var alt de fikk i konfirmasjonen sin.
Folk som hadde blitt hardt rammet økonomisk dersom noe essensielt måtte erstattes.
Folk som er avhengige av en deltidsjobb ved siden av studiet, til tross for at studiet ofte er mer krevende enn en fulltidsjobb. Selvfølgelig er det ikke alle som er flinke med penger, men det bør påpekes at for å være flink med penger må man ha nok penger i utgangspunktet.
I løpet av pandemien har boligprisene – og dermed også leieprisene – steget drastisk mange steder. Dermed har de med aller mest fått større inntekt, på toppen av at eiendommen deres har økt i verdi.
Leietakere, som ofte er de som ikke har råd til bolig, har tapt stort på dette.
Noen vil påstå at det bare er slik økonomien fungerer. Enkelte tjener og andre taper. Jeg tror at den eneste måten å måle i hvilken grad økonomien fungerer, er å se på hvordan folk flest har det.
Siden de fleste i stormen ikke har egen yacht, oppstår nødvendigheten for å danne samfunn der ledere skal ta ansvar for at alle skal ha en trygg båt, slik at ingen skal måtte svømme. I vårt samfunn gjør ikke lederne en god nok jobb.
Vi lever i et land hvor lederne våre ikke vil gi studenter mer støtte uten å sette dem i dypere gjeld. Ledere som, til tross for at fremtiden vår står i fare, nekter å akseptere at vi er nødt til å omstille samfunnet.
Ledere som ikke tar hensyn til at det er nettopp vi unge som må ta over styringen på båtene som er i ferd med å synke.
På grunn av økende forskjeller i samfunnet, klimaendringer og tidligere utenkelige hendelser som pandemier, ser vi en fremtid hvor stormene vil bli sterkere.
Derfor er det viktig at vi velger ledere som redder dem som svømmer for harde livet, i stedet for dem som aldri stod i fare for å drukne.
