Denne replikken er et svar til Ola Schrøder Røysets kronikk «Mitt dyrebare liv er for dyrt» (30. januar).
Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) gir mange brukere med bistandsbehov en mer fleksibel tjeneste enn vanlige hjemmetjenester som kommunen ellers yter. Det gjør det blant annet mulig å ta med sine egne tjenester på reise. Dette har stor verdi for mange BPA-brukere.
Tjenester som ytes etter helse- og omsorgsloven gis i den kommunen man oppholder seg i. Brukere skal i prinsippet be om tjenester på reisemålet når de flytter på seg. Dette gjør at det blir en brist i forhold til mulighetene BPA gir og hvordan lovgrunnlaget er lagt opp.
To løsninger
I Trondheim kommune løser vi det på to ulike måter. Når brukere reiser til andre kommuner i Norge, ber vi om at de sier i fra til sitt helse- og velferdskontor om oppholdet er langvarig. Da sørger vi for å avtale betaling av tjenesten med den kommunen bruker oppholder seg i.
Utenlandsopphold er mer utfordrende. Verken helse- og omsorgsloven som bestemmer hvilke tjenester bruker skal ha, eller arbeidsmiljøloven som ivaretar assistentenes arbeidsforhold, gjelder utenfor Norge. Dette setter oss som kommune i en situasjon hvor vårt ansvar blir svært uklart.
Vil justere
Da Trondheim kommune utlyste ny konsesjonsordning for BPA, ba vi om at alle utenlandsopphold hvor bruker tok med BPA-ordningen skulle avklares med kommunen. Dette er for at vi sammen med bruker kan vurdere hvorvidt vi har behov for å inngå spesielle avtaler.
Fra brukerhold har det blitt reist en debatt om dette, og vi ser at brukerne opplever momentet som en urimelig inngripen i deres handlingsrom. Vi ønsker å lage en justering og etablere en praksis hvor kommunen ikke behøver å bli kontaktet ved enkle og nokså kortvarige utenlandsturer.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Skal jobbe med grenseoppgangen
Vi vil likevel opprettholde kravet om at bruker må ha dialog med kommunen før mer omfattende reiser kan gjennomføres. Dette er ikke for å hindre bruker i å reise, men for å ha mulighet for å inngå særavtaler som avgrenser kommunens ansvar.
Akkurat hvor denne grensen skal gå skal vi jobbe videre med. I Trondheim har vi erfaring med slike særavtaler, og BPA-brukere har hatt lange opphold i andre verdensdeler – med særavtaler knyttet til akkurat sin situasjon.
