Kronikk

Vi trenger et sted å minnes vårt felles traume

Vi skulle hatt et nasjonalt minnesmerke på plass for lenge siden. Nå klamrer jeg meg til håpet om at staten og AUF får medhold.

Nikolas Dale Skjerping

Det har vært ekstra tungt å skulle legge sine egne følelser til side, av hensyn til de som reddet livet mitt, skriver kronikkforfatteren som takket være hjelp fra naboene overlevde på Utøya.

Foto: Adrian B. Søgnen / Bergens Tidende

Jeg er i live på grunn av naboene til Utøya. Båtfolket. Heltene som uten å tenke på egen sikkerhet kastet seg i båtene. Som plukket meg opp av vannet mens kulene plasket rundt oss.

Naboer som i dag sliter på grunn av heltedåden de utførte. La det aldri være noe tvil. Jeg skylder dere alt, jeg er dere evig takknemlig og dere vil alltid være mine helter.

Derfor gjør det ekstra vondt når enkelte av disse naboene, er de som hindrer byggingen av ett felles nasjonalt minnested. Ett sted hvor flere enn meg kan minnes de som ble drept den regntunge fredagen. Et sted hvor vi sammen kan minnes vårt felles traume.

Av respekt for dem som reddet livet mitt har jeg lenge holdt tankene og følelsene mine for meg selv.

At AUF må være part i en rettsak, for at staten skal kunne bygge et nasjonalt minnesmerke, er ikke verdig.

Jeg har forsøkt å slå meg til ro. Tenkt at jeg har mitt minnested. Tenkt at mitt minnested er på selve Utøya. En vakker lysning hvor jeg kan minnes mine venner. Men nå går det ikke lenger.

Selv om det var AUF og Arbeiderpartiet som ble angrepet den dagen, så er 22. juli et nasjonalt traume. Jeg kan ikke slå meg til ro med at jeg har mitt minnested.

Det er flere enn meg som har behov for et sted å minnes. Det er flere enn meg som har behov for et sted å sørge. Og det er flere enn meg som har behov for et sted å lære. Et nasjonalt minnesmerke er viktig for det kollektive Norge.

Som VG skrev det så godt på lederplass 22.juli i år: «Det er en del av vår kollektive hukommelse å reise store og små snublesteiner i det offentlige rom. Det ligger i minnesmerkets natur at dekorasjon ikke er hovedformålet. Dets hensikt er å sørge for at vi ikke glemmer historiens hendelser, tragedier, stridigheter, eller mennesker som har mistet livet, slik at vi kan reflektere over det som førte til det tragiske».

De stadige omkampene motstanderne av minnesmerke legger opp til, har vært en psykisk påkjenning.

Et nasjonalt minnested er viktig for at ikke fellesskapet skal glemme hva hat kan føre til. Det er viktig for berørte og etterlatte, det er viktig for AUF, og selv om jeg ikke har sagt det før, så er det også viktig for meg.

De stadige omkampene motstanderne av minnesmerket legger opp til, har vært en psykisk påkjenning. Det har vært ekstra tungt å skulle legge sine egne følelser til side, av hensyn til de som reddet livet mitt.

Men nå har det snart gått 10 år. 10 år uten å få på plass et nasjonalt minnesmerke. 10 år med omkamper.

Da AUF stilte Utøya-kaia til disposisjon tenkte jeg, endelig. Endelig får vi en god, verdig og varig løsning. Endelig er vi ferdig med omkampene.

Det er flere enn meg som har behov for et sted å minnes.

At AUF må være part i en rettssak, for at staten skal kunne bygge et nasjonalt minnesmerke, er ikke verdig. Vi skulle hatt et nasjonalt minnesmerke på plass for lenge siden.

Nå klamrer jeg med til håpet. Håpet om at staten og AUF får medhold. Håpet om at vi er ferdig med omkampene. Håpet om at jeg 22. juli neste år kan besøke det nasjonale minnesmerket.

At vi neste år får en verdig markering uten rettssaker og omkamper hengende over oss.

Det trenger jeg, og det trenger Norge.