I fjor kom det ca. 50.000 arbeidsinnvandrere til Norge, de fleste fra EØS-land. Vi trenger mange flere i årene som kommer. Det meste av den norske innvandringsdebatten dreier seg ikke om hvordan vi skal få til dét, men om helt andre ting: om for mange asylsøkere går på fotballpub, hva Plumbo-vokalisten egentlig mente, og «drømmer fra Disneyland», for å nevne noe.
Jeg har selv vært indignert og overreagert, så jeg retter ikke pekefingeren noe annet sted. Men det kan ikke være tvil om at den store og viktige innvandringsdebatten framover må handle om helt andre ting: Hvordan skal Norge greie å tiltrekke seg og beholde de menneskene vi trenger for å utvikle velferden og norsk næringsliv? Hvordan skal vi vinne kampen om den globale kompetansen? Hvordan kan vi unngå sosial dumping og A- og B-lag i arbeidslivet?
Vi kan begynne med å ønske dem som kommer hit lovlig for å jobbe velkommen. Med overbevisning.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
«Immigrants: The Pride of America»
Hvert år siden 2006, rundt nasjonaldagen 4. juli, har lesere av New York Times kunnet se bilder og navn på såkalte «foreign born Americans» i store annonser rykket inn av selskapet Carnegie – etablert av Andrew Carnegie, en immigrant fra Skottland.
«Vi hyller arven etter ham og bidragene fra millioner av andre immigranter» heter det. Annonsen «Immigrants: The Pride of America» formidler en annen holdning til innvandring og innvandrere enn det som dominerer den norske debatten. Her drukner oftest verdien innvandring har for Norge – økonomisk, menneskelig og kulturelt – i alt som er vondt og vanskelig.
Jeg mener selvsagt ikke at vi skal fortie fenomener som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap og annet barbari, men det er synd at alt som går godt med norsk innvandring og integrering knapt synes. For det går faktisk veldig godt.
Første generasjon
Albert Einstein, Gene Simmons, Madeleine Albright, Henry Kissinger, Arnold Schwarzenegger, Gloria Estefan og Michael J. Fox er blant førstegenerasjonsamerikanerne i annonsene. Det går ikke an å betvile deres bidrag til amerikansk kultur- og samfunnsliv.
Hvordan ville den norske versjonen sett ut?
I farten – og med garanti om at jeg har glemt mange åpenbare kandidater – tenker jeg at gründerne og samfunnsdebattantene Loveleen Brenna (født i India) og Shahzad Rana (Pakistan) hører hjemme i en slik annonse. Artistene Alexander Rybak (Hviterussland) og Tooji (Iran), også. Det samme gjelder politikerne Helga Hernes (Tyskland), Khamshajiny Gunaratnam (Sri Lanka) og Astrid Gjertsen (Danmark). Og filmregissør Harald Zwart (Nederland), «Norges raskeste kvinne» Ezinne Okparaebo (Nigeria) og professor Nina Witoszek (Polen), for å nevne noen.
Poenget med annonsene og eksemplene, er ikke å vise fram «forbilder» for andre «innvandrere». De holdes ikke fram som moralsk målestokk: «se hva du kunne/burde fått til om du hadde giddet». Og de er heller ikke rariteter vi andre kan begeistres av: «tenk så fantastisk at de lykkes» på tross av at de ser annerledes ut og snakker med aksent. Mot alle odds, liksom.
Nei, det er nettopp den type tankegang vi må til livs. Førstegenerasjons nordmenn er nordmenn. Det er bidragene deres vi må feire.
Ordene som skiller «oss» og «dem»
Apropos «førstegenerasjons»: Er det ikke på tide vi begraver det absurde og stigmatiserende begrepet «andregenerasjons innvandrer»? Barn som er født i Norge av foreldre som har kommet hit, har ikke vandret. Og hvorfor se bakover og ikke framover? Er ikke «førstegenerasjons» eller «utenlandskfødt» nordmann (tross alt) bedre begreper?
Språkrådet liker «etnisk norsk», men hvor godt klinger egentlig det begrepet? For meg er «etnisk norsk» en språklig konstruksjon det smaker litt gammeldags raseteori av.
Etnisitet er problematisk generelt, og det er ikke velegnet til å skille «oss» og «dem» i en moderne norsk kontekst. For hva med samer, kvener og nasjonale minoriteter: Er de bare «norske», eller (også) «etnisk» norske?
Og hva med adoptivbarn fra andre verdensdeler? De er 100 % norske: kulturelt, språklig og på alle andre måter enn akkurat «etnisk». Og hva med de tidligere omtalte «annengenerasjons» (og tredje- og fjerde- og femtegenerasjons) innvandrerne? Blir de noensinne uforbeholdent en del av norskheten, eller vil de alltid stå utenfor – fordi vi insisterer på språklig «etnisk renskning»?
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Innvandrerregnskapet går i pluss
Åtte prosent av norske bedrifter oppgir mangel på arbeidskraft som et hinder for vekst. Vi har allerede et stort behov for helsearbeidere, håndverkere og fagarbeidere. Et verdiskapende privat næringsliv og velferdskommunene våre har en ting felles: De trenger kvalifisert arbeidskraft.
Skal Norge lykkes i kampen om denne arbeidskraften, må vi tenke annerledes. I dag debatteres innvandring nærmest utelukkende som et «problemområde». Uten å feie reelle problemer under teppet, må vi få reist andre og større debatter: Hvordan kan vi tiltrekke oss studenter, forskere og fagfolk med spisskompetanse? Hvordan sørger vi for at søknader om arbeidstillatelse behandles raskere? Hvordan sikrer vi at innvandrere med formalkompetanse kan få brukt den i Norge?
Og hvor skal de bo? Ja, innvandring skaper økt etterspørsel etter boliger, for vi blir flere. Men innvandrerne skaper også økt tilbud, for hvem er det som bygger boligene våre? Ta deg en runde på byggeplassene. Det er EØS-innvandrere, ikke nordmenn, som sveiser og snekrer de husene vi trenger stadig flere av.
Europamester i integrering
I januar kom nyheten om at Oslo er «europamester» i integrering. Den registrerte arbeidsledigheten blant bosatte innvandrere i Norge er nede i 6,0 prosent. Til sammenligning er ledigheten i Sverige – for alle – 8,4 prosent. Unge kvinner med foreldre som har innvandret ligger på toppen av utdanningsstatistikken.
Det er bare tøys at vi i Norge ikke «tør ta debattene» om det som er vanskelig med integrering, de verdier det norske samfunn bygger på, om plikt og rett, og om alt som ikke fungerer godt nok ennå. Innvandringsdebatten handler knapt om annet.
Et reell utfordring er at vi ikke oftere minner hverandre om følgende: Nordmenn født i utlandet er viktige for Norge – og de gjør det bra her. Vi trenger dem mer enn de trenger oss.
