NRK Meny
Kronikk

Vi syke er ikke late

Til alle dere som debatterer sykelønn og sykefravær: Vi gjør hva vi kan for å bidra til samfunnet. Ikke straff oss for at vi ikke er så privilegerte at vi har god helse.

woman with tea and drugs

«Jeg melder meg ikke syk fordi det er så enkelt. Jeg melder meg syk fordi jeg, og legen min, ser at det er til hjelp for å få mest mulig ut av alle de ressursene jeg har å by på», skriver kronikkforfatter. Illustrasjonsfoto.

Foto: Erwin Wodicka - wodicka@aon.at

Vi som er syke tar sjelden til orde i debatter om sykelønn. Det kjennes for risikabelt. Hva vil vel min neste arbeidsgiver tro om meg hvis jeg står fram med hvor viktig sykelønn er for meg? Derfor har jeg bedt NRK Ytring om å få publisere denne teksten anonymt.

Jeg er en ung kvinne i et yrke med stort arbeidspress. Jeg har lang utdannelse, god lønn og en rimelig privilegert bakgrunn. Jeg er også reumatiker, og har en historie med tilbakevendende depresjon. Min reumatiske sykdom har vært kjent siden tenårene, og ble diagnostisert første året som student.

Jeg er tidvis ganske plaget, men som kronikere flest takler jeg et jevnt smertenivå uten større problemer. Det krever energi å jobbe når man har smerter, og betennelsene gjør at kroppen lader batteriene saktere.

Smertetakling er en daglig jobb

Når jeg går med betennelser i kroppen, har jeg ikke mer igjen etter en vanlig arbeidsdag. Da hviler jeg, spiser og sover, og makter ikke trening eller husarbeid eller hobbyer.

Når jeg ikke har betennelser i kroppen, i gode perioder eller når jeg går på medisiner som virker, er en vanlig arbeidsdag ikke bare overkommelig, men etter en halvtime på sofaen er jeg klar til mer.

Når jeg går med betennelser i kroppen, har jeg ikke mer igjen etter en vanlig arbeidsdag.

Lage middag og ta oppvasken, en tur i marka, besøk hos venner, og ikke mist den utrolig viktige treningen som forebygger nye betennelser og sikrer den bevegeligheten og styrken som lar meg kompensere for det som gjør vondt.

Arbeider meg syk

Da jeg var student hadde jeg ikke så mye valg. Jeg endte med å forsøke å jobbe i stort sett samme tempo, uansett hvordan kroppen min hadde det. Resultatet var at jeg gikk lenge med hver oppblomstring av de reumatiske betennelsene og var sliten og tung i kroppen i månedsvis av gangen.

Tre konsekvenser peker seg ut:

  1. Trivselen min gikk ned. Ingen liker å ha vondt i kroppen og kjenne seg utslitt.
  2. Slitasjen på leddene mine økte. Dette blir kanskje en kostnad for samfunnet om 20–30 år når kroppen min varer litt kortere, men sånn her og nå merker vi ikke så mye til det.
  3. Produktiviteten min gikk ned, både akademisk og samfunnsmessig. Og det er denne som betyr mest i dagens debatt.

Jeg er også en ressurs

Det er lett å si at det er mitt eget problem at jeg ikke fikk lagt ned den energien jeg trengte på lesesalen, og at jeg derfor må bære konsekvensene av min manglende produktivitet selv. Men å kun privatisere dette, fører til at vi overser viktige dimensjoner og samfunnskonsekvenser.

En ting er at en forsinket studieprogresjon koster penger i kroner og øre (studielån, undervisningstimer, eksamener, for å nevne noe).

Men enda mer kritisk er det at samfunnet går glipp av mine bidrag i frivillig og ideell sektor, innenfor politikk, foreningsliv og debatt, og i familielivet.

De oppgavene man ikke kan hjelpe bestemor med må en hjemmehjelper inn å gjøre. Og om man har egne barn vil de få for lite oppmerksomhet hjemme. Da vil problemene ofte dukke opp på skolen.

Sykemelding – en nødvendig pust i bakken

Nå, som fast ansatt i en statlig virksomhet, har jeg en trygg sykelønnsordning. For meg betyr det at når jeg kjenner at jeg brygger på en betennelse, kan jeg ta en rolig dag hjemme for å se om den gir seg før den blir til noe.

Du kan si at jeg er en ugunstig ansatt.

Når betennelsen først er et faktum, kan jeg være sykemeldt så mye som det trengs for å få kontroll på situasjonen raskest mulig.

Hvis det å jobbe 50 prosent i en uke eller to gjør det mulig for meg å snu spiralen (for man blir raskere frisk ved å hvile og trene riktig), samtidig som jeg har overskudd nok til å være konsentrert den tiden jeg jobber og til å være en oppegående voksen i hjemmet, da er det en god investering for meg og for arbeidsgiver, og absolutt også for storsamfunnet.

Å bygge seg opp fra null

Et par år inn i yrkeslivet mitt ble jeg rammet av depresjon. Det var ikke første gang, men det var første gang jeg var i en slik jobb at jeg hadde rettigheter som sykemeldt. Dermed kunne jeg gå til legen og si: Nå er jeg syk. Vi prøvde oss frem med graderte sykemeldinger, men jeg måtte til slutt helt bort fra jobb i en periode.

Jeg måtte nullstille meg og bygge meg opp igjen fra en base som ikke var jobb.

Jeg måtte nullstille meg og bygge meg opp igjen fra en base som ikke var jobb. En måned var jeg helt borte. Så kunne jeg trappe opp. Sakte, over en periode på fem måneder, slik at jeg alltid var bitte litt mer sykemeldt enn jeg trengte.

Resultatet var den korteste depressive perioden jeg noen gang har hatt, uten snarlige tilbakefall i etterkant, og med mindre konsekvenser i familielivet.

Jeg er lønnsom

Du kan si at jeg er en ugunstig ansatt. Du kan si at jeg aldri burde valgt meg et yrke med stort arbeidspress. Du kan si at det jeg kan bidra med ikke lønner seg. Men jeg er temmelig sikker på at du tar feil.

For konsekvensene av min sykdom er så minimale som de kan bli. Enda jeg har hatt både de kroppslige og de psykiske plagene lenge, og sikkert vil ha dem resten av livet.

Jeg er ikke lat og jeg er ikke sart.

Jeg er ikke lat og jeg er ikke sart. Jeg melder meg ikke syk fordi det er så enkelt. Jeg melder meg syk fordi jeg, og legen min, ser at det er til hjelp for å få mest mulig ut av alle de ressursene jeg har å by på.

God helse – ikke et privilegium for alle

I dag tar jeg ordet på vegne av alle oss som er syke fordi jeg er privilegert nok til å ha overskuddet, ordene og muligheten.

Til alle dere som debatterer sykelønn og sykefravær, insentiver og ris bak speilet, til dere vil jeg si: Vi syke er ikke late, og legene våre er ikke dumme. Vi gjør hva vi kan for å bidra til samfunnet i det små og i det store.

Ikke straff oss for at vi ikke er så privilegerte at vi har god helse. For hvis vi kunne velge mellom god helse og sykedager, ja, da hadde vi valgt god helse.

NRK kjenner identiteten til kronikkforfatter.

Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook