NRKs omtale av den lokale motstanden i Brevik mot å være vert for et avfalls- og gjenvinningsanlegg, forteller oss om et samfunnsproblem det haster med å løse: En generell og sterk skepsis til en industri som med kompetanse og avansert teknologi ufarliggjør de miljøgifter det moderne forbrukersamfunnet (inkludert skeptikerne selv) skaper.
Både media og publikum kan score lettvinte poenger ved å betegne oss som «søppelindustrien». Med slikt vokabular knyttet til seg, er det lett å bli avfeid i ethvert forsøk på å forklare vår samfunnsfunksjon og kompetanse:
Vi sørger for at enorme mengder miljøgifter for evig og alltid tas ut av kretsløpet, og ikke skader mennesker, dyr og natur.
Vi kan ikke lenger leve med å bli uglesett og – slik noen nå opplever – å være uønsket av et lokalsamfunn som tydeligvis er uvitende om hvordan farlig avfall behandles – ikke «lagres» som noen synes å tro. Like uakseptabelt er det at pressgrupper fraskriver seg ansvaret for det miljøfarlige avfallet de selv er med på å skape.
Er avfalls- og gjenvinningsindustrien farlig?
Enhver virksomhet har et farepotensial. Derfor er all næringsvirksomhet underlagt lover, forskrifter, tillatelser, tilsyn fra offentlig myndighet, krav til kompetanse og til regelmessig å rapportere om miljøkonsekvenser av sin aktivitet. Vår bransje er ikke mer forurensende og har ikke høyere HMS-risiko enn mye annen industri.
Avfalls- og gjenvinningsindustrien bidrar imidlertid til et renere Norge. Vi representerer løsningen, ikke problemet. Gjennom dokumenterte metoder for avfallshåndtering bidrar vi til reduserte klimagassutslipp, lavere uttak av nye ressurser og mindre forurensende utslipp til jord, luft og vann. I tillegg blir avfall foredlet til både brensel og nye råvarer til annen prosessindustri.
Norsk avfalls- og gjenvinningsindustri består av bedrifter med over 8.000 arbeidsplasser og over 23 milliarder i omsetning. Årlig håndterer vi over 1,3 millioner tonn farlig avfall med opphav fra industriproduksjon og forbrukerprodukter. Konsekvensene av vårt arbeid er et gedigent, positivt miljøregnskap.
Tenk over følgende: For bare noen titalls år siden ble miljøgifter gravd ned i jorda, helt ut i kommunale avløp, sluppet ut i elver og vassdrag eller eksportert til u-land!
Søppel stinker
Hvordan kan det ha seg at avfalls- og gjenvinningsindustrien i enkelte lokalsamfunn blir møtt med uro og skepsis? Ett av svarene er følelsesmessig betinget: Hos folk flest har avfall (les: søppel) aldri gitt positive assosiasjoner, vært forbundet med kompetanse eller nytte. I stedet knyttes avfallsordet til begreper som forurensing, lukt, fare – og i kampens hete: Giftpøl, avfallslager, miljøbombe.
Når motstandere knytter slikt vokabular til en bransje som ber om lokalsamfunnets tillit, da blir grunnlaget for en god, faktabasert og demokratisk prosess brutalt revet bort. Det er synd for alle parter. For vår industri og lokalsamfunnet har felles mål: Å skape et mest mulig giftfritt og rent miljø.
Norge er avhengig av oss
Norsk avfalls- og gjenvinningsindustri lever i beste velgående. Men de holdningene vi noen ganger blir møtt med når vi ønsker å etablere virksomhet eller ekspandere, må baseres på fakta. Om ikke, mister aktørene sin vilje til å investere og sin evne til å tiltrekke seg kompetente fagfolk.
Resultatet kan bli at grunnlaget for en samfunnsviktig næring forvitrer og at Norges evne til å håndtere vårt farlige avfall dramatisk reduseres. Dessuten vil annen næringsvirksomhet som er avhengig av avfallsbransjen måtte stanse sin produksjon.
FØLG DEBATTEN: og
Nettopp derfor forventer vi å få innfridd vår demokratiske rett: At vi vurderes ut fra fakta om oppgaven vi utfører og konsekvensene av den. Også når vi banker på lokalsamfunnets dør. Vi gjør det i respekt for våre naboer, med åpenhet, imøtekommenhet, de beste intensjoner og med omtanke for det miljøet også vi er en del av.
