Hopp til innhold
Kronikk

Vi som gruer oss til jul

Hva er det med julefølelsen som gjør at jeg har det så vondt, når alle andre ser ut til å kose seg?

Drivkraft med Hilde Østby

Å feire jul i år etter år og ikke føle seg elsket og beskyttet, ikke ønsket og velkommen, det har skapt minner for meg som ikke lar seg utradere så lett, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Robert Rønning / NRK

27 prosent av Norges befolkning gruer seg til jul. Jeg er en av dem.

Veldig mange gruer seg til jula på grunn av økonomi. Om natta legger den seg tungt over brystet til mange familier, den skumle haugen av regninger som ikke kan betales. Og jeg er også bekymra for det.

Men mine julefølelser har et svartere bakteppe.

Når julaften nærmer seg, blir jeg grepet av en dyp og vedvarende uro. Det er en følelse av å ville kaste opp av juleluktene, det er klaustrofobi og angst. Jeg får vondt for å sove.

Først og fremst er de stille gatene og de lukkede husene et signal om at jeg er i fare. Du tenker sikkert at jeg overdriver, men disse svarte følelsene har bare ett navn: ensomhet.

Vi som gruer oss til jul, gjør det ikke for å kokettere.

Å feire jul i år etter år og ikke føle seg elsket og beskyttet, ikke ønsket og velkommen, det har skapt minner for meg som ikke lar seg utradere så lett. For meg representerer jula alt det verste i livet. Jeg har gruet meg til jula siden jeg var liten.

Akkurat nå er det 240.000 barn i Norge som opplever vold, neglekt, omsorgssvikt og overgrep i sine egne hjem. 50.000 av disse barna opplever grov vold. Jeg tenker på dem når jula nærmer seg.

Bak de lukkede dørene, bak alle de gnistrende julestjernene som henger i vinduene, foregår det brutale overgrep, og nok et barn begynner å grue seg til jul.

Det er foreldre som drikker for mye, foreldre som har glemt å kjøpe julegaver på grunn av rus, foreldre som signaliserer stumt at barnet er i veien, ikke ønsket og verdifull, ikke elsket.

Det er barn som må trøste eller stelle psykisk syke foreldre, som setter opp fuggelband og vasker gølvet og bærer ved gjennom strømkrisa, fordi ingen andre gjør det.

For meg representerer jula alt det verste i livet.

Jeg tenker på de 115.000 barna som lever i fattigdom i Norge, og dette tallet kommer bare til å øke.

Jeg tenker på alle dem som opplever rasisme og utenforskap – 37 prosent av norske ungdommer har opplevd rasisme på basis av hudfarge eller religiøs tilknytning, melder UNICEF – ja, alle de barna som føler seg utenfor i den kritthvite, kristen-norske hjemmejula.

Jeg tenker på de 423 asylbarna som bare er blitt borte fra norske asylmottak. Hvor er de når vi stresser med julegaveshopping og pepperkaker? Hvor ensomme er ikke alle disse barna idet julefreden ringes inn?

Er jula virkelig barnas høytid, når alt dette kan foregå rundt oss, akkurat nå?

Det som er som fælt med jula er minnene av å være fanget.

Vi som gruer oss til jul, gjør det ikke for å kokettere. Det er ikke knytta til gaver og pynt, eller at ribba ikke ble som vi hadde ønsket oss. Det har ikke med stress eller forventninger å gjøre, det som psykologer og «eksperter» helt standardmessig lirer av seg.

«Forventninger fra samfunnet og folk rundt deg kan oppleves tyngende, kravene du stiller til deg selv er like ille, og det er stressende å skulle rekke alle innkjøp, gaver, pynting og julebakst før jula ringes inn», sier Patrick Vogel, professor emeritus i klinisk psykologi ved NTNU.

Men det er det minste problemet for oss som gruer oss til jul.

Det som er fælt med jula er minnene av å være fanget. Det er følelsen av å sitte i et bur. Jula er den mest innesluttede av alle høytider. Det er bare den nære familien som gjelder.

En vandrehistorie sier at en pakistansk familie som kom til Oslo rett før jul, fikk vite at jula var en stor feiring i Norge. På julaften dro de ned på Karl Johan for å være med på festen, den de trodde at vi feiret i fellesskap, i gatene.

Jeg liker den historien. Mange, mange ganger har jeg nemlig ønsket at vi feiret jul på den måten i dette landet. At vi samlet oss midt i byen eller tettstedet, rundt et enormt juletre, for å dele gløgg og pepperkaker og sanger og nærhet.

Når julaften nærmer seg, blir jeg grepet av en dyp og vedvarende uro.

Akkurat på julaften er det ingen vei utenom. Det finnes veldig få alternativer om man ikke har et nært forhold til sin egen familie. Alle de som ikke har noen nær familie å feire med, eller vet at de ikke er akseptert og ønsket og elsket i den aller nærmeste kretsen, de har ikke noe sted å flykte.

Og som barn er det ingen vei utenom, akkurat på denne dagen er alle dører lukket.

I år etter år gruer man seg til jul.

Den vonde julefølelsen fester seg dypt i lukter og smaker og sanger som bare hentes frem til denne høytiden. Disse minnene farger hele høytiden svart for oss, og det er fryktelig vanskelig å slutte å forbinde «Du grønne glitrende tre god dag» og lukten av granbar og juleøl med noe annet enn smerte.

Før i tiden foretrakk jeg å jobbe gjennom jula. Jeg meldte meg alltid frivillig til julevakta. Nå til dags sparer jeg hele året eller tar opp lån, for å få råd til å reise ut av landet.

Jeg dro til Spania en jul, fordi jeg trodde jula var annerledes der. Så jeg har sittet helt alene på en restaurant midt i Barcelona på julaften idet det har gått opp for meg at jeg kan ikke komme meg unna jula i et katolsk land.

Én gang fikk jeg husly i en kjeller hos en venn i Stavanger. Det var veldig ensomt. Det var jo ikke min familie som pakket opp gaver rundt meg.

Jeg har gruet meg til jula siden jeg var liten.

Det beste er ikke-kristne land. Jeg har feiret jul med tørr, amerikansk kalkun bestrødd med marshmallows midt i Beijing, og med kyllinggryte med kokosmelk på en strand i Thailand.

Jeg har mange ganger våknet på julaften til lyden av bønneropene fra minaretene i et muslimsk land, og pustet lettet ut: Det er ikke juleklokkene som ringer til messe. Puh, det er bare en vanlig dag her i Marokko!

Jeg har møtt mange som gruer seg til jul. Én gang, det håper jeg, kan alle vi som gruer oss til jul samle oss midt i byen eller tettstedet til en stor julefeiring. Fellesskap og forståelse er det mest helende vi kan oppleve, vi mennesker. Det er det jula burde handle om, ikke gaver, ikke pynt eller ribbe.

Kjærlighet slår alt! Så det er det jeg planlegger å gi bort til jul til min egen lille familie: trygghet, klemmer, og ren kjærlighet. Og én gang kommer kanskje selv jeg til å glede meg til jul, fordi jeg har skapt min egen.

God jul!