Filippinene er hardt rammet av en rekordsterk tyfon. Landet, som ikke er ukjent med heftige stormer fra før av, er i dag i en katastrofesituasjon. Det er en uoversiktlig og ekstrem situasjon, der ingen helt vet hva som har skjedd og hva behovene til de rammede er.
Vi i Leger uten grenser har jobbet i mange slike situasjoner før, og vet hvor viktig de første, kritiske dagene er. Derfor er vår umiddelbare prioritet å komme oss til de menneskene vi kan hjelpe. Det handler først og fremst om å redde liv, behandle skader, forebygge infeksjoner og stivkrampe, og å hjelpe folk med det helt nødvendige: vann, mat og husly.
En slik katastrofe rammer ofte folk dobbelt: De blir skadet, og samtidig er helsevesenet satt ut av spill. Dette ser vi også nå i Filippinene, og dermed blir det viktig å sette i stand et provisorisk helsevesen i de hardest rammede områdene.
Dette er nødvendig for å redde liv etter skader som tyfonen har skapt, men også om å gi folk nødvendig helsehjelp. Folk slutter ikke å bli syke, skade seg eller trenge fødselshjelp i en katastrofe. I tillegg er det rapporter om at vann og matsituasjonen er dårlig og i slike tilfeller er det store sjanser for at epidemier kan bryte ut, som stivkrampe og kolera.
LES OGSÅ: NRKs dekning av katastrofen.
Må lære av erfaringene
Alt dette er noe Leger uten grenser har sett før. Vi var på Haiti da jordskjelvet rammet i 2010 og i Pakistan i 2005 og i flere andre katastrofesituasjoner.
Det er viktig at vi lærer av erfaringene vi har gjort oss før når vi nå skal hjelpe på Filippinene. Etter den første fasen med akutt medisinsk nødhjelp hvor det å redde liv i fare står sentralt, kommer fase to, der det handler om å stabilisere situasjonen.
Det kan være at mange mennesker bor i provisoriske leire og da kan sykdomsbildet bli annerledes. Slik så vi det for eksempel i Pakistan i 2005, der diaré ble et stort problem. Eller som kolera på Haiti. Da blir det viktig å bygge opp en kapasitet som gjør det mulig å raskt svare på slike epidemier. I denne fasen er det ekstremt viktig at hjelpeorganisasjonene samkjører sin innsats med de lokale myndighetenes arbeid. For eksempel kan Leger Uten grenser henvise pasienter med spesielle behov til en et sykehus drevet av myndighetene eller en annen organisasjon.
Dette er ikke bare viktig der og da, men også helt avgjørende når man en dag skal trekke seg ut. Om gode strukturer og godt samarbeid bygges allerede i de neste ukene, er det mye lettere å få på plass et velfungerende helsevesen på et senere tidspunkt.
En eldre kvinne evakueres av militæret på flyplassen i byen Tacloban, som ble hardt rammet av tyfonen.
Foto: Wong Maye-E / ApFØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Gode forutsetninger
Leger uten grenser regner med å være på Filippinene i lang tid fremover. Vi snakker om måneder, kanskje år. Derfor er det allerede nå viktig å tenke på hva som skal skje fremover i tid. For å kunne få en god oppbygging av et land rammet av katastrofe, spiller selvfølgelig landets struktur før katastrofen setter inn, en stor rolle.
Som vi så i Japan under og etter Tsunamien i 2011. Japan hadde og har trolig verdens beste beredskap for jordskjelv og tsunamier. De har for eksempel forsterket bygninger og bygget kystmurer og evakueringsveier. Det reddet antagelig tusenvis av liv. Her har Filippinene også en fordel.
Selv om Filippinene kanskje ikke har like god kriseberedskap som Japan, så har landet gode forutsetninger for å komme seg gjennom denne krisen. Det er et ganske stabilt land, med gode helsestrukturer, og har opplevd og taklet naturkatastrofer før. Det bør derfor være mulig for verdenssamfunnet, hjelpeorganisasjoner og Filippinske myndigheter å sikre en god gjenoppbygging etter den kritiske fasen vi nå er i.
Det er rørende å se det norske engasjementet og giverviljen til det norske folk. Jeg håper det fortsetter, slik at vi kan redde liv i dag og hjelpe til gjenoppbyggingen i morgen.
