Gretha Tunbergs ord i FNs generalforsamling mandag var engasjerte, sinte og alvorlige.
Ordene til Thunberg traff likevel ikke meg.
Jeg er grunnleggende uenig i at dårlig samvittighet, skam eller trusler vil løse klimakrisen.
Jeg mener derfor at vi må diskutere hvordan vi snakker om klima.
Det samfunnet vi har skapt har gitt oss gode liv med utdanning, høy levestandard og mulighet til å realisere mange av våre drømmer.
Vi har ingenting å skamme oss over, men vi har en klimakrise å løse.
Til tross for klimakrisens alvor er det oppsiktsvekkende at viljen til å gjøre mer ikke er større. Det er også underlig at mange i Norge ikke tror at klimaendringene er menneskeskapt.
Jeg mener klimabevegelsen må ta et betydelig ansvar for at det er blitt slik. Klimabevegelsen greier ikke å få med folk på laget. Jeg forstår godt hvorfor.
De har forventninger og krav som ikke passer med vanlige folks liv.
Norsk klimadebatt er blitt en konkurranse om å være mest redd og bekymret.
Klimadebatten er også blitt teknokratenes glansøvelse der den som ikke har full oversikt over detaljene om utslipp av antall tonn CO₂ fra ulike sektorer er diskvalifisert.
Hederlige folk får skurkestemplet plassert i pannen av klimaorganisasjonene.
Oljearbeideren får skylda for klimaendringene. Oljearbeideren som gjør jobben som sikrer vår velferd.
Bonden får skylda for klimaendringene. Bonden som gjør jobben med å gi oss mat på bordet.
Folk i distriktene, som kjører bil på jobben og tar fly til sykehuset får, skylda for klimaendringene. Folk i distriktene som skaper verdier og stort sett lever nøysomme liv med lite weekendturer og luksus.
Det er disse folkene som kan løse klimakrisen gjennom å bruke den kunnskapen og kompetansen de har.
Da må samfunnet spille på lag med dem, fremfor å moralisere eller true.
Klimakrisen kommer nemlig ikke til å bli løst på et statssubsidiert frokostmøte i Oslo samme hvor vegansk frokosten som serveres er eller hvor oppgitte ordene som sies er.
Jeg tror mange i distriktene er oppgitt over klimapolitikken som føres.
Klima er blitt en kamp der symboler er blitt viktigere enn realiteter.
Har du 23 kilometer til butikken og 12 kilometer til postkassen så er det provoserende når dieselprisen skrus opp, samtidig som flybillettene til Bali eller New York aldri før har vært billigere.
Er du bonde, så blir du oppgitt når Stortinget forbyr deg å bruke myra på gården din til å produsere mat, mens det er helt lovlig å grave opp den samme myra for å anlegge kjøpesenter og parkeringsplasser.
Klimakrisen engasjerer barn og ungdom. Jeg vil likevel på det sterkeste advare mot å tro at engasjementet blir sterkere ved å skremme om at dette mest sannsynlig vil gå skikkelig galt.
Det er enkel psykologi at redde mennesker ikke gjør de mest rasjonelle valgene. Det gjelder også barn og ungdom. Det nytter heller ikke å skylde på tidligere generasjoner.
Det er historisk sett ikke noe nytt at nye generasjoner må rydde opp i feil begått av dem som har levd her før.
Skam er blitt et toppord i den norske klimadebatten. Det snakkes om kjøttskam og flyskam. Jeg har liten tro på skam som virkemiddel.
Jeg kommer ikke på noen eksempler der skam skal har bidratt til å «løse» noe som helst. Skammen med «uekte barn» hindret ikke at barn ble født utenfor ekteskapet. Skammen homofile har blitt utsatt for har ikke gjort noen heterofile.
Skam løser ingenting, og miljøbevegelsen burde gått i front for å få slutt på alt skamsnakket.
Jeg tror klimakrisen kan løses. Oppmerksomheten rundt Greta Thunberg og miljøbevegelsen kan gi saken oppmerksomhet, men de kan ikke løse den.
Tvert imot kan de hindre at klimasaken blir løst.
Skal vi løse klimakrisen, må alle bidra. Vi må gjøre det uten å sette demokratiske prinsipper til side og vi må gjøre det uten å skape økte sosiale skiller.
Vi må formidle budskapet at enten du er skeptisk til at klimaendringene er menneskeskapt eller du er overbevist om at de er menneskeskapt så trengs det en omlegging av samfunnet i retning av lavere utslipp.
Et minimum av krav til ethvert klimatiltak er at det har effekt.
Da debatten om drivstoffavgifter gikk på sitt høyeste, var noen tiører i avgift skillet mellom å være for eller mot klima. Da debatten om flyseteavgiften gikk, så ble dette gjort til en debatt om å være for eller mot klima. Disse debattene løser ikke klimakrisen.
Norges bidrag må for eksempel være å utvikle klimavennlig industriproduksjon og teknologi, å vise at en utslippsfri transportsektor er mulig, å produsere miljøvennlig kraft, å utvikle teknologi for å fange og lagre CO₂ og å bruke skogen til å produsere klimavennlige erstatninger til olje.
Vi har råd til å gjøre mye på grunn av enorme inntekter fra olje- og gassindustrien.
Klimastreikernes krav om å avvikle norsk oljenæring vil ikke redusere utslipp globalt, men gjøre oss som land mindre i stand til å løse klimakrisen.
Jeg drømmer om en praktisk og jordnær klimapolitikk som reduserer utslipp uten å gå på bekostning av vår levestandard og verdiskaping.
Det er mulig, men da må vi jobbe med å få folk med på laget fremfor å støte folk fra oss.
Det er her jeg mener Greta Thunberg bommer med talen sin.
Den er mest egnet til å skremme.
Ikke minst er jeg redd at talen til Thunberg kan gjøre barn og ungdom redde. Det er ingen tjent med.
