I den siste tidens debatt på NRK Ytring etter Selma Topdahl Danielsens kronikk om sin kreftsyke far, har både administrerende direktør i Legemiddelindustrien, Karita Bekkemellem, og professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Ivar Kristiansen, bidratt med replikker.
For det første: I mitt svar til Selma Topdahl Danielsen, forklarte jeg hvordan vi håndterer problemet med de høye prisene på nye legemidler. At Legemiddelindustriens leder ønsker å bortforklare dette problemet, er ikke vanskelig å forstå.
For det andre: Å forsvare systemet som prioriterer bruken av nye legemidler og behandling riktig og rettferdig overfor professor Kristiansen, er heller ikke vanskelig. Systemet vi har i Norge, som skal sikre at flest mulig får god behandling, er både rettferdig og åpent.
Politisk enighet
Prinsippene og kriteriene som ligger til grunn for prioriteringene er åpne. De tre kriteriene er nytte, ressursbruk og alvorlighet. Det har et samlet storting, på tvers av partier, stilt seg bak. Begrunnelsene for beslutningene om hvilke legemidler som skal innføres, ligger åpent på nett etter at vedtakene er gjort.
Vi har særregler i Norge. Og det er bra. De tre kriteriene er selve bærebjelken i prioriteringssystemet vårt. Vi prioriterer dem som er alvorlig syke fremfor dem som er mindre alvorlig syke. Vi prioriterer behandling med stor effekt framfor behandling som har mindre effekt.
Dessverre gjør de urimelig høye prisene på enkelte legemidler at vi rett og slett ikke kan forsvare å ta dem i bruk. Det vil gå ut over mange andre pasienter som da ikke vil få behandlingen de trenger.
Hemmelige priser
Innkjøperne av legemidler har erfart at legemiddelindustrien markedsfører sine produkter med svært høye priser, for deretter å kreve konfidensialitet i forhandlinger om rabatter. Dette er særlig tilfellet for nye, kostbare legemidler.
At rabattene på legemidler er hemmelige, er noe den mektige industrien selv ønsker. Grunnen er at rabattene kan anses som forretningshemmeligheter. Industrien kan etter lov kreve at de holdes hemmelig. Det samme gjelder andre industrier.
Helseregionene, eller Sykehusinnkjøp som kjøper inn legemidlene for dem, kan kreve åpenhet. Men sannsynligvis vil legemiddelindustrien da kreve enda høyere priser. Dersom de åpent tilbyr lavere priser, vil andre land kunne kreve samme pris. Det ønsker ikke industrien.
Vi tåler ikke enda høyere priser. Det vil gi færre behandlinger. Til færre pasienter.
Vil skape internasjonalt press
Jeg ønsker åpenhet rundt hele prioriteringssystemet vårt, også legemiddelprisene. Men jeg kan ikke sette ønsket om åpenhet foran muligheten til å gi pasienter rask tilgang til nye legemidler.
Vi vet ikke hvilke priser andre land får på legemidlene. De kjenner heller ikke til prisene vi får.
At helsetjenesten i andre land finansierer noen medisiner som vi ikke finansierer i Norge, kan skyldes at de har vurdert effekten annerledes enn oss, eller at de har fått en bedre pris. Derfor jobber jeg internasjonalt slik at flere land kan gå sammen om å kreve mer fornuftige priser fra industrien. Norge kan ikke stå alene i den kampen.
Sikrer lik behandling
Jeg leser at også Kristiansen er enig i at systemet vi har i Norge sikrer mest mulig rettferdig og lik behandling. Nettopp fordi systemet lager et skille mellom prinsipper som politikerne har ansvar for, og enkeltbeslutninger som sykehusene har ansvar for.
Den medisinske utviklingen stiller nye krav til systemet vårt. Derfor må det kontinuerlig forbedres. Persontilpasset medisin gir for eksempel mer målrettet behandling. Det kan være ressursbesparende, fordi vi begrenser behandlingen til de pasientene som faktisk har nytte av den. Helseregionene jobber akkurat nå med å forbedre systemet på dette området.
Systemet vårt i Norge fungerer godt fordi det sikrer likhet. Slik skal det fortsette å være.
Det er dette jeg mener når jeg sier at jeg skal fortsette å kjempe for et rettferdig system.
Det er dette jeg mener når jeg sier at jeg vil presse på for lavere legemiddelpriser.
Det er til det beste for alle landets pasienter.
