Kronikk

Vi må tenke på helheten

Beredskap handler om mer enn beredskapstroppen og helikoptre.

Politihelikopter
Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Etter 22. juli 2011, har det vært et stort fokus på politiets beredskap. Og det skulle bare mangle. For de grusomme handlingene vi aldri glemmer, avslørte en beredskap som ikke sto i stil til de utfordringer man dessverre må påregne i vår tid. Det til tross for at verken regjeringskvartalet eller Utøya er spesielt langt unna våre nasjonale bistandsorganer.

Vi kan jo bare tenke oss hvordan det ville ha gått dersom angrepene hadde skjedd i Trondheim eller Berlevåg, for den saks skyld. Beredskapen var ikke god nok, la det ikke være tvil om det.

Vi vil aldri være bedre enn det svakeste leddet. Derfor håper jeg vi i tiden fremover kan snakke om totalberedskap.

Kristin Aga, leder i Oslo politiforening

Siden den gang har vi opplevd en satsing på våre mest operative ressurser. Men beredskap handler ikke bare om helikopter, UEH og Beredskapstroppen.

Beredskap handler om så ufattelig mye mer. Dessverre bærer både samfunnsdebatten og de tiltak som er gjort preg av liten eller ingen forståelse for denne helheten. Vi må begynne å tenke helhet. Totalberedskap.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Strikken tøyd til bristepunktet

La meg illustrere: Når det utenkelige skjer er det gjerne operasjonssentralen som får meldingen først. De som var underbemannet og manglet IKT-verktøy for å gjøre jobben sin sist gang det gjaldt som mest. Hvordan er de rustet i dag?

De første mannskapene på plass i kaoset er gjerne ordenspatruljene, de som allerede er ute på patrulje eller annet oppdrag. Er de godt nok trent for det man kan møte av massive skader, mennesker i krise, kanskje en eller flere tungt bevæpnede gjerningsmenn på vei til neste anslag? Har de rask tilgang på våpen? Hvordan står det til med IKT-løsninger i bilene? Vil de kunne få livsviktig informasjon tidlig nok? Fungerer sambandet når de tar seg inn i det store betongbygget?

Kaoset som ingen forventer krever også en formidabel innsats fra etterforsking. Ja, vi vet at det ryker og brenner, men hva har skjedd? Hvorfor? Hvem? Erfaringer fra terrorangrep over hele verden sier oss at et anslag sjeldent kommer alene, selv ikke en julikveld i lille Norge. Hvor kommer det neste angrepet? Har vi tilstrekkelige beredskapsordninger for våre etterforskere, slik at det så tidlig som mulig er nok kompetente mannskaper på plass til starte denne ytterst viktige jobben? Har vi nok etterforskere i det hele tatt?

Hvordan er det med systemer for å motta og behandle tusenvis av tips? Har vi planer, infrastruktur og bemanning til å foreta hundrevis av vitneavhør i løpet av kort tid? Hva med analyse?

Selv med kjent gjerningsmann og full tilståelse vet vi alle at strikken ble tøyd til bristepunktet ved forrige runde.

Handler om sikkerhet og trygghet

Og når hundrevis av fortvilte mennesker søker til politiet for svar på om deres savnede er funnet, er beredskapen vår så god at vi kan ta dem imot på en verdig måte? Har vi systemer og trening nok til å kunne starte en umiddelbar registrering av saknede og identifisering av døde og sårede?

Og dette handler ikke bare om sikkerhet, men også om trygghet. Selve grunnmuren i demokratiet.

Kristin Aga, leder i Oslo politiforening

For all del, en bedre rustet helikoptertjeneste og flere dyktige mannskaper i beredskapstroppen og UEH er viktig. Vi snakker her om uunnværlige ressurser i en rekke situasjoner.

Politietaten er ikke så stor, og alt henger sammen med alt. Vi vil aldri være bedre enn det svakeste leddet. Derfor håper jeg vi i tiden fremover kan snakke om totalberedskap. Først da kan vi få den beredskapen vi dessverre må ha i årene fremover. Og dette handler ikke bare om sikkerhet, men også om trygghet. Selve grunnmuren i demokratiet.

Hva med ledelse og kultur?

Gjørvkommisjonen påpekte helt riktig at vi har utfordringer innen ledelse og kultur, og jeg håper vi finner ut av det snart.

I mellomtiden må jeg be om at man tar tak i de udiskuterbare manglende umiddelbart: IKT, trening, planverk og økt bemanning i alle ledd.

Nå har det gått 30 måneder, og følgende spørsmål tvinger seg frem: hvordan står det til med ledelse og kultur i POD og departementet?