Kronikk

Vi må jobbe mindre!

Er virkelig tre hytter så mye bedre enn to hvis du uansett ikke har tid til å reise på noen av dem?

Mimir Kristjansson på Island ingress

Islendingene jobber mindre, men produserer mer. Nå må Norge følge etter, skriver kronikkforfatteren. Her er han avbildet på en vulkan på Island.

Foto: Privat

Ingen folk i verden jobber så hardt som islendingene. Det er i alle fall det vi liker å fortelle hverandre, vi som har overlevd på den forblåste vulkanknausen midt ute i Atlanterhavet de siste 1150 årene.

Den norske leserfavoritten Jón Kalman Stefánsson har spøkt med at «arbeidet ble tidlig forvandlet til en religion her på Island og tok dermed over for Frelseren, som dere ballekarene aldri har tatt til nåde fordi han ikke slet seg ut på arbeid, og til og med snakket da han døde».

Men nå er noe i ferd med å skje. Mellom 2015 og 2019 har Reykjavík kommune og den islandske regjeringen samarbeidet om et omfattende forsøk med fire dagers arbeidsuke.

De ansatte blir rett og slett mer effektive når de får kortere arbeidstid.

2.500 islendinger, mer enn 1 prosent av arbeidsstokken, har fått redusert arbeidstida si de siste årene. Arbeidsuka er redusert med full lønnskompensasjon. Det vil si at ingen har gått ned i lønn selv om arbeidstida er kuttet betraktelig.

Nå er resultatene fra de islandske forsøkene her. At de ansatte trives bedre når de jobber mindre, overrasker kanskje ikke så mange.

Mer oppsiktsvekkende er det at et flertall av de offentlige virksomhetene som har redusert arbeidsuka enten har opprettholdt tjenesteproduksjonen eller faktisk til og med økt den.

Ja, du leste riktig. Islendingene har jobbet mindre, men produsert like mye eller mer.

De ansatte blir rett og slett mer effektive når de får kortere arbeidstid. Firedagersuke gir også mindre slitasje og færre sykemeldinger.

Det er rett og slett vinn-vinn.

Mens islendingene har lykkes med firedagersuke, maser politikerne her i Norge fremdeles om at vi må jobbe mer i årene som kommer.

Hundre år etter at vi fikk 8-timersdagen har statsminister Erna Solberg til og med truet med at vi kan få 43-timersuka tilbake om vi ikke tar oss sammen.

Det er kanskje ikke så rart at Høyre somler litt nå også.

Bak statsministerens formaninger om å jobbe mer skjuler det seg en ubehagelig sannhet: Stadig flere nordmenn står utenfor arbeidslivet.

Det er et stort paradoks: Vi skal alle jobbe mer, men det finnes ikke jobber nok til oss alle sammen.

Siden toppen i 2008 har sysselsettingsandelen i Norge falt fra 71.6 til 66.4 prosent. Fem prosent av den arbeidsføre befolkningen har med andre ord forsvunnet ut av arbeidslivet de siste tretten årene. Det er dramatiske tall.

I tillegg vet vi at hver tiende deltidsansatte jobber ufrivillig deltid, de aller fleste av dem kvinner.

Skal vi få flere til å stå lenger i arbeid, nytter det ikke bare med formanende nyttårstaler.

Under pandemien har vi sett arbeidsløshetstall opp mot 200.000. Hva som skjer når bølgen av automatisering og robotisering slår inn for alvor i for eksempel dagligvarehandelen, er det all grunn til å frykte.

Det store spørsmålet i norsk politikk må ikke være hvordan vi kan tyne de som allerede jobber mest mulig, men hvordan vi kan få flere i jobb. En løsning er å dele på arbeidet.

Hvis vi går ned til seks timers normalarbeidsdag, eller firedagersuke, slik de har prøvd ut på Island, kan vi flytte hundretusener inn i arbeidslivet.

Kanskje kan mange av de som i dag sliter seg ut før pensjonsalder i tunge fysiske yrker innenfor industri eller velferd tåle å stå noen år lenger i jobb.

I andre virksomheter vil redusert arbeidstid bety økt bemanning og flere ledige jobber til de som i dag ikke finner en vei inn i arbeidslivet. Gratis er det selvfølgelig ikke, men det er mye dyrere for samfunnet å ha alle disse menneskene på trygd.

Redusert arbeidstid er også et spørsmål om hva vi skal bruke rikdommen vår på. Det private forbruket i Norge har økt med 50 prosent siden 2000, og vi var ikke spesielt fattige rundt årtusenskiftet heller.

Det er på høy tid at vi jobber mindre.

I Perspektivmeldingen spås en lignende vekst fra i dag fram mot 2060. Det betyr dyrere biler, større flatskjermer og flere Sydenturer - i alle fall for dem som står i jobb.

Men finnes det ikke noen øvre grense for hvor mye mer vi kan forbruke? Er virkelig tre hytter så mye bedre enn to hvis du uansett ikke har tid til å reise på noen av dem?

En annen vei å gå er å ta ut mer av produktivitetsveksten gjennom redusert arbeidstid framfor i kroner og øre.

Finansdepartementet har for eksempel lagt fram tall som viser at vi har råd til både sekstimers arbeidsdag og økt reallønn fram mot 2060.

I Stavanger kommune skal vi nå kjøre i gang med forsøk med 6-timersdag i en av kommunens virksomheter. Vi sliter med høyt sykefravær mange steder, og ser at grupper som for eksempel reinholdere ofte sliter seg ut på jobb.

Skal vi få flere til å stå lenger i arbeid, nytter det ikke bare med formanende nyttårstaler. Vi må også gjøre det lettere å holde ut i arbeidslivet.

Vårt håp er at vi får resultater som ligner på de islandske.

Spørsmålet er om også nasjonale myndigheter snart vil følge etter. Høyre var i sin tid mot både titimersdagen og åttetimersdagen, så det er kanskje ikke så rart at de somler litt nå også.

Men et nytt flertall til høsten bør følge islendingenes eksempel og begynne arbeidet med å redusere arbeidstida. Det er på høy tid at vi jobber mindre.