Vi må dele filmpotten

Det telles i filmbransjen. Vi teller kroner som gis til spillefilm fremfor fjernsynsserier, vi teller antall filmer vi får med på ledende festivaler, og jammen teller vi kvinner og menn som får laget spillefilm.

Denne tellingen har pågått en stund: Siden AFI-rapporten Når menn velger menn og kvinner velger menn, siden kulturminister Giskes Stortingsmelding 22 Veiviseren siden kulturminister Widveys Stortingsmelding 30: En fremtidsrettet filmpolitikk hvor den første Solbergregjeringen ikke ønsket tiltak for en mer likestilt bransje, siden NFIs forskjellige tiltak med de slående titlene: Det annet kjønn, Handlingsplan for bedre kjønnsbalanse og Let’s talk about sex – så lenge har vi drevet med telleøvelser!

Kvinner i filmbransjen har med vekslende styrke vært tydelige på at de ikke vil tilhøre «en kvote». Og hvorfor skulle de det? Selvsagt skal de behandles likt med sine mannlige kolleger. Men hva hvis den behandlingen ikke er så lik?

Jevner ut åpenbare forskjeller

Vi kan bedrive litt semantikk. Kvotering er synonymt med mengderegulering. Vi bruker kvotering når vi vil jevne ut åpenbare forskjeller på en arbeidsplass eller et studium. Forutsetningen er sammenlignbare kvalifikasjoner og kompetanse. Men hvis kvotering som legitimt politisk virkemiddel stadig blir underkjent i kunst og kulturlivet, hvordan skal vi få aksept for at det ikke skal fires på kompetanse og kvalifikasjonskrav?

Hvis vi med hånda på hjertet sier at vi under dagens støtteordninger med myk kvotering får de beste filmene, de mest relevante historiene fra de beste regissørene, ja da er vi der vi skal være. Men den pågående filmdebatten viser noe annet. Og et betimelig spørsmål vil så være: Hva risikerer vi hvis vi nå tar grep og innfører en 50–50 fordeling?

Omfordeling av makt

Skjev kjønnsbalanse er et spørsmål om kultur, vilje og evne til å bryte med gamle mønstre. Underrepresentasjon får konsekvenser. Med filmfortellinger som speiler den ene halvparten av befolkningen, blir det i ytterste konsekvens et demokratisk spørsmål.

Bør vi ikke kunne forvente at det med offentlig støttet filmproduksjon, kan tas grep for å sikre at vi får en mer balansert historiefortelling på skjerm og lerret?

Ingen gir fra seg makt, posisjon eller forrang uten motstand. Kvinner har til alle tider måttet kjempe seg til en plass i det offentlige rom. Vi må derfor se på hvordan strukturer og mekanismer fungerer: Hva fremmer og hva hindrer likere representasjon av begge kjønn, i dette tilfellet foran og bak kamera.

Lover og regler er ikke nok. Det skal også en mentalitetsendring til. Men vi kommer langt med lover og regler. Det er det som hjelper, siden ingenting jeg har vist til, faktisk har hjulpet.

Mannskvotering mer akseptert

Og ikke kom og si at det ikke praktiseres kjønnskvotering i norsk kulturliv i dag. Et mye brukt eksempel, men stadig relevant, er at det er en veletablert praksis å sørge for en relativ balanse mellom gutter som jenter i hvert kull ved Skuespillerlinjen ved Fakultet for scenekunst ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Riktignok heter det ikke kvotering. Man velger bare ganske enkelt å speile det samfunnet teatrene skal reflektere. Siden jentene utgjør det store flertallet av søkerne, må flere av de beste altså vike for dem som er gode nok, slik at vi sikrer at kjønnsbalansen er ivaretatt.

Ikke bare viser dette at kvotering funker. Det viser også at kvotering kan innføres og praktiseres innenfor kunst og kultur helt uten at det stilles spørsmål eller protesteres. Vel å merke så lenge det er menn som kvoteres og ikke kvinner. Ingen protesterer mot en ordning som er så til de grader «urettferdig» for de flinke kvinnelige søkerne, som blir vraket til fordel for gode nok mannlige kandidater. Ingen skriker opp om kvalitetsforringelse.

Deler potten likt

Film laget av kvinner er ingen sjanger. Tema og filmspråk den enkelte velger er individuelt, bygget på personlig erfaring, kulturell og politisk kontekst. De lager historiske dramaer, samtidsskildringer, barnefilmer, komedier, thrillere et cetera. De er autører, modernister, historiefortellere. Høres det kjent ut?

Vel, når disse filmene skal lages, tar ikke kvinnene noe fra mennene, de deler potten likt. Mennene får sin halvpart til å fortelle sine historier, kvinnene får sin. Det burde være en løsning alle kan være fornøyde med: Ingen blir forfordelt. Det ville hjelpe – og da skader det ikke å prøve, gjør det vel?

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter