Hopp til innhold
Kronikk

Vi må bekjempe fordommene

Det er så mye negativt om somaliere som gruppe i media. Jeg føler ansvar for å bidra til en bedre fremstilling av min gruppe.

Før visste alle hva en nordmann var. Nå er det ikke så lett lenger. Fire «nye» og fire «gamle» nordmenn flytter sammen i et hus onsdag 23. oktober kl. 22:20 på NRK1.

Jeg har forstått at vi alle må jobbe for å motkjempe frykt og utrygghet, som igjen skaper skiller mellom folk som bor i samme by, skriver Rama Jama etter å ha vært deltager i TV-serien 'Norsk nok?'.

«Vi bor i samme by, men kjenner vi hverandre egentlig?» Bokstavene ble stående og skinne på dataskjermen foran meg, jeg klikket meg videre og så setningen «Vi søker deltagere med minoritetsbakgrunn». Spenningen hamret i kroppen og ulike spørsmål surret rundt i hodet. Kan jeg søke på dette? Jeg tok motet fatt og skrev «Jeg heter Rama Jama og er opprinnelig fra Somalia. Er alenemamma med fem barn og går for øyeblikket på grunnskole voksenopplæring. Drømmer blant annet om å bli journalist.» Dagen etterpå fikk jeg en telefon fra NRK. De ønsket å ha meg med i programmet.

SE FØRSTE EPISODE: Norsk nok?

Reaksjoner fra det somaliske miljøet

Fire innvandrere og fire nordmenn, kvinner og menn, skulle tilbringe tid sammen, dele erfaringer og gjennom dette få muligheten til å få et sannere bilde av Oslos befolkning. Jeg syntes konseptet var spennende og morsomt, men på samme tid skremmende. Ville de andre deltagerne godta meg som jeg var? Ville det bli problematisk å ivareta mine religiøse rutiner? Ville de forstå mitt behov for å bruke hijab? Hvor skulle jeg sette grenser i vanskelige diskusjoner? Jeg var samtidig redd for at folk skulle drikke for mye alkohol og miste respekten for meg og mine verdier.

Jeg er ikke redd for reaksjonene, jeg forventer at de vil komme i form av både direkte tilsnakk, og baksnakking i miljøet, men ikke fysiske reaksjoner

Rama Jama

Det jeg var mest bekymret for var tanken på at min opptreden i programmet skulle skape reaksjoner i somaliske miljøer i Oslo. Hvorfor velger jeg å melde meg på et program der jeg bor alene i et hus sammen med menn? Ville jeg klare å stå for mine verdier i møte med de andre?

Jeg er ikke redd for reaksjonene, jeg forventer at de vil komme i form av både direkte tilsnakk, og baksnakking i miljøet, men ikke fysiske reaksjoner, ei heller eksklusjon fra miljøet.

Jeg var likevel sikker på at det var viktig og riktig for meg å delta på dette. Det er så mye negativt om somaliere som gruppe i media, jeg følte på et tungt ansvar for å gi en bedre fremstilling av min gruppe. Det er ikke slik at alle somaliere sitter hjemme, uten ambisjoner. Det er mange som meg, mange som ønsker å skaffe seg en utdannelse, og som ønsker å bidra i samfunnet.

Møte med de andre

Før opptak hadde jeg kun fått vite at jeg skulle være borte fra mine fem barn i fire dager og at jeg skulle tilbringe mest tid med Mona, en rik dame fra Oslos beste vestkant. Jeg må innrømme at jeg ble skeptisk da jeg så bilde av henne første gang. Hvordan i alle verden kunne vi ha noe til felles? Hun ville vel aldri forstå hvordan det er å være alenemor og gå gjennom tøffe tider. Kanskje ville Mona se ned på meg og prøve å fornærme meg.

Da den første middagen var i gang og alle snakket i munnen på hverandre, skjedde det plutselig noe overraskende. Mona reiste seg opp og satte seg på huk foran meg og åpnet seg helt for meg. Hun spurte meg til og med til råds.

Jeg ble målløs og litt skamfull, fordi jeg hadde latt et bilde av Mona bestemme hvem hun var. Det er dessverre noe vi alle gjør, men jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med et slikt fantastisk vesen som henne. Samtidig er det trist å tenke på at hvis det ikke var for dette programmet, hadde vi aldri skjønt at vi kunne være venner.

LES MER RAMA OG MONAS MØTE: Vi tok helt feil av hverandre

Det er trist å tenke på at hvis det ikke var for dette programmet, hadde vi aldri skjønt at vi kunne være venner.

Rama Jama

Til tross for de åpenbare forskjellene, så har Mona og jeg mange likhetstrekk. Vi har begge møtt motgang, begge vært alenemødre og det viste seg at også Mona har krysset landegrenser og bodd i et fremmed land med sine barn.

Hun tok meg imot i sitt hjem og jeg tok henne imot hos meg. Vi laget mat sammen og delte hverandres gleder og sorger. Vi diskuterte også en del – jeg føler ikke at jeg kan nok om norsk politikk generelt til å motsi Mona. Men i enkeltsaker som angår meg, kunne jeg bidra aktivt til diskusjonen. Blant annet viste det seg at vi var uenige når det gjaldt hijab i politiet. Jeg opplevde at Mona, i møte med meg – som en selvstendig kvinne med hijab, kanskje forstod bedre hva hijab betyr for dem som velger å bruke plagget – og fikk et mer nyansert syn på plagget.

Legg til side fordommene

En annen opplevelse som gjorde inntrykk på meg, var et besøk til Midtstuen skole i hjertet av vestkanten. Da jeg så ut over skolegården, fikk jeg følelsen av å være i en helt annen by enn den jeg kjenner. Elevene var oppsiktsvekkende fine i klærne og de var lyse i huden, alle som en.

Jeg har forstått at vi alle må jobbe for å motkjempe frykt og utrygghet, som igjen skaper skiller mellom folk som bor i samme by.

Rama Jama

Jeg intervjuet en del tiendeklassinger, og de fortalte meg at de aldri hadde vært på hverken Sagene, Furuset eller Grønland. De kjente antagelig på den samme fremmedfølelsen overfor disse stedene, som jeg kjente på her. De stilte mange kloke spørsmål og var veldig interesserte i å høre på hva jeg hadde å si. Det jeg merket meg mest, var at mange snakket om frykt. En elev sa: «Foreldrene mine advarer meg mot å dra på Østkanten. De tror at vi har mye penger, og derfor vil de ta oss.» En annen sa: «Vi hører så mye rart på TV om innvandrere, voldtekt for eksempel.» Disse utsagnene gjorde meg veldig trist og skuffet.

Er vi virkelig ikke kommet lenger her i Oslo? Er vi virkelig så redde for hverandre? Og kjenner vi hverandre så dårlig? Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene den siste tiden. Jeg har forstått at vi alle må jobbe for å motkjempe frykt og utrygghet, som igjen skaper skiller mellom folk som bor i samme by. Jeg skulle ønske at alle i Oslo kunne få den samme muligheten jeg har fått, til å få kontakt med sine egne fordommer, og å se håpet som ligger i å legge dem til side! Det aller viktigste er jo at vi alle er mennesker!

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook og Twitter