Frykt og usikkerhet gjør at Stortinget er i ferd med å vedta en lov som gir regjeringen makt til å vedta de regler den vil.
Det strider mot vårt grunnlovsfestede prinsipp om maktfordeling, den er den mest radikale lov som er vedtatt i nyere tid, og det uten tenkepause etter den raskeste lovbehandlingen som noen gang har skjedd.
Jeg er rystet, som jurist og advokat, som tidligere stortingsrepresentant og dermed lovgiver, og som innbygger i Norge.
Våre lovgivere på Eidsvoll i 1814 var inspirert av filosofen Charles Montesquieu sine tanker om å fordele makten på tre uavhengige hender: Den lovgivende (Stortinget) den utøvende (regjeringen) og den dømmende (domstolene), og vi hyller det hver eneste 17. mai. I år blir vel den tradisjonelle 17. mai feiringen avlyst, men la oss ikke også avlyse prinsippene vi feirer på nasjonaldagen.
«Den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den», observerte Montesquieu da han lanserte den tredelte makten.
Min motstand mot å lovfeste ubegrensede fullmakter til regjeringen bunner likevel ikke i mistillit til statsminister Erna Solberg, justisminister Monica Mæland eller andre regjeringsmedlemmer. Jeg tror virkelig at de alle vil det beste for landet, for fellesskapet og for den enkelte i disse vanskelige koronatider.
Jeg tror heller ikke at regjeringen har noe ønske, og så langt fra noen plan, om å misbruke makten de får gjennom en ubegrenset fullmakt til å vedta regler, også vedta regler som er i strid med lover Stortinget har vedtatt.
Men er det noe historien viser oss, er det at det er nettopp i krisetider, i unntakstilstander at vi trenger demokratisk kontroll og maktfordeling. Det er når vi har noe å frykte, at den gode dømmekraften forsvinner.
Men hva så når vi trenger å beskytte oss mot farlig smitte, og gjøre tiltak for god beredskap? Det har vi allerede lover for: Vi har blant annet smittevernlov, helseberedskapslov, næringsberedskapslov og sivilbeskyttelseslov som gir regjeringen vide fullmakter til å gi forskrifter og gjennomføre tiltak når det er krise.
Derfor ber ikke regjeringen nå om fullmakt for å verne om liv og helse, det har den allerede. Den vil «søke å begrense forstyrrelser i normale samfunnsfunksjoner og avhjelpe negative konsekvenser av Covid-19-utbruddet for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig. Forskriftshjemmelen er derfor ikke begrenset til ivaretakelsen av kritiske samfunnsfunksjoner og tungtveiende samfunnsinteresser.» som regjeringen selv skriver i lovforslaget.
Det er prisverdig at regjeringen vil være effektiv, og begrense de negative konsekvensene av koronautbruddet, men vi kan ikke legge grunnleggende prinsipper vi er stolte av i potten for å få det til. Dersom regjeringen vil endre saksbehandlingsregler i forvaltningen eller beordre folk til å jobbe i landbruket, ja så kan sannelig forslaget ta veien om en demokratisk kontroll i Stortinget. I disse dager har Stortinget vist at det er i stand til å ta raske avgjørelser når det kreves.
Vanligvis tar lovarbeid uker, måneder og opptil år med de mest omfattende og inngripende forslagene for å sikre kvalitet og for å unngå utilsiktede negative følger.
Denne radikale loven om maktforskyving er så til de grader preget av tidenes hurtigbehandling: Under ett døgn fra lovproposisjonen lå på bordet til den ble vedtatt, selvfølgelig uten at en eneste høringsinstans fikk si sin mening.
Når vi er stressa går det ofte galt. Hastverk er lastverk, har de fleste av oss erfart. Jeg rystes over at vi forhaster oss med å forrykke maktfordelingsprinsippet.
Vi leker ikke demokrati.
