Kronikk

Vi kan ikke la livets verdi gå tapt i aske

Problemene på øysamfunnene i Hellas er reelle og langvarige. Nå må EUs medlemsland komme opp med mer støtte.

Lesvos. Barn leker i gaten etter at huslyet deres i Moria-leiren har brent ned.

Flere flyktninger må få mulighet til å flytte fra de greske øyene, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en flyktningfamilie som har søkt ly i veikanten etter å ha flyktet fra ruinene etter brannen i Moria-leiren.

Foto: UNHCR / © UNHCR

Den siste tiden har forferdelige bilder fra Lesvos igjen preget nyhetssendinger verden over. Mottaks- og identifiseringssenteret i Moria er nesten fullstendig ødelagt, og alle som bor på øya – lokalbefolkning, flyktninger, migranter – har igjen blitt satt på prøve.

De 12.000 asylsøkerne som hadde tilhold i Moria, halvparten av dem kvinner og barn, er igjen uten husly.

Siden 2015 har én million flyktninger og migranter krysset Egeerhavet med mål om å finne trygghet i Europa.

Grekerne vet at mennesker tvinges på flukt uten at det finnes en begynnelse og en slutt. Det vil skje så lenge årsakene som driver folk på flukt fortsatt eksisterer; krig, vold, mangel på frihet, ekstrem fattigdom og naturkatastrofer.

Uansett, fem år etter flyktningmottakskrisen i Europa vet alle at når et lokalsamfunn må bære uforholdsmessig mye av byrden, uten koordinert og langsiktig politikk, og med begrenset ansvarsdeling, blir problemet bare skjøvet på.

Løsningene krever at noen tar ansvar og jobber for en forandring.

Dette rammer både flyktningene som er fanget i usikkerhet og lokalsamfunnene som i økende grad føler at de blir oversett og glemt.

Det som står på spill i asken etter Moria er ikke bare å sørge for akutt hjelp til de som er rammet.

Organisasjonene som allerede var på øya, kom umiddelbart til unnsetning og hjalp myndighetene å finne straksløsninger.

Flere må få mulighet til å flytte fra øyene.

De 400 enslige, mindreårige barna ble evakuert fra Moria til fastlandet samme dag. Basert på dette eksemplet på umiddelbar handling og politisk vilje, kan vi se at den sårt trengte forandringen finner sted.

Philippe Lerclerc

Philippe Lerclerc, UNHCRs Representant i Hellas

Utmattelsen og problemene på øysamfunnene i Hellas er reelle og langvarige. Det er behov for mer støtte fra EUs medlemsland.

Relokaliseringen av enslige, mindreårige og svært sårbare barn den siste tiden har vist at dette er mulig. Men det er også behov for ettertenksomhet og forsiktighet på lokalt, nasjonalt og europeisk nivå, i tillegg til vilje til å finne løsninger.

Løsningene finnes ikke i vold, fremmedfrykt eller utnyttelse. Løsningene krever at noen tar ansvar og jobber for en forandring, vekk fra blindgaten vi befinner oss i.

Flere må få mulighet til å flytte fra øyene. De som er der, må oppleve trygghet, få beskyttelse og helsehjelp, samtidig som prosedyrer for mottak, asyl og integrering etableres og styrkes.

Utmattelsen og problemene på øysamfunnene i Hellas er reelle og langvarige.

Når tusenvis av familier befinner seg i gatene, etter å ha mistet de få eiendelene de hadde mens de sto midt oppe i en pågående pandemi, er ikke spørsmålet først og fremst hvor man kan sette opp telt for å gi dem tak over hodet.

Det som virkelig står på spill er om vi skal la asken dekke til verdier som håp og humanitet og selve livet som folket på Lesvos har stått opp for gjennom historien, og som har beveget hele verden.