Rett før sommeren fikk jeg og flere en e-post fra Aftenposten med spørsmål om seksuell trakassering. Kunne jeg, som kvinnelig ung politiker, fortelle når og hvor ofte jeg hadde blitt utsatt for seksuell trakassering på Stortinget?
Senere fikk jeg spørsmål av en journalist om hets og trakassering i kommentarfelt. Formålet var å synliggjøre hvor omfattende problemet var i norsk politikk.
Jeg svarte ikke.
For privilegert
Jeg har veldig stor respekt for kvinner i politikken som står fram med historier og vonde eksempler på seksuell trakassering og hets. Senest i går med den dyktige Høyre-politikeren Lene Camilla Westgaard-Halle.
Jeg ville aldri våge eller ønske å underminere andres følelser eller opplevelser. Åpenhet er viktig.
Men jeg føler meg for privilegert til å svare Aftenposten og bygge oppunder fortellingen om at kvinnelige politikere i stor grad er ofre for trakassering eller hets. Det er en så veldig liten del av rollen min og de opplevelsene jeg har som politiker.
Og jeg er bekymret for at vi kvinnelige politikere for raskt og for ensidig blir plassert i offerroller.
Heiet fram av menn
Som mange andre, har jeg opplevd noen vonde ting i mine år i arbeids- og organisasjonslivet, både som kvinne og som politiker.
Men å være i politikken har foreløpig vært en privilegert situasjon. Jeg har besøkt nok arbeidsplasser, og snakket med nok kvinner, til å vite at det finnes mange verre arenaer enn politikken. På grunn av offentlighetens lys har politikken og partikulturene måtte omstille seg.
Partiene har et større press til å rekruttere bredt og legge til rette for at flere deltar. Jeg tør å påstå at det er færre uformelle hindre for kvinner i partiorganisasjonene i dag enn det er på en rekke andre arbeidsplasser.
Mange av de menneskene som har gitt meg flest muligheter til å jobbe hardt og vise hva jeg kan i Høyre, har for eksempel vært menn. Bent Høie. Eirik Lae Solberg, for å nevne et par.
Dyrker ikke negative kommentarer
Når jeg deltar i debatter opplever jeg ofte overveldende mange fine tilbakemeldinger. Fra folk som er enig og uenig. Fire stygge meldinger på Twitter overdøves ofte av en saklig og fin tilbakemelding fra en lærer eller en pensjonert rektor. De forteller at jeg har truffet riktig, at de er enig, eller at jeg bør prøve igjen.
Det er ikke alltid jeg klarer å ignorere de få spydige og ufine kommentarene, men jeg prøver å slutte å dyrke dem. Dersom man bruker lengre tid på å svare på og repetere hets heller enn å verdsette de positive kommentarene, kan man raskt bli for sliten.
Man kan også velge å ta eierskap til kritikken. Da jeg ble lei av spydige kommentarer om alle mine talefeil i debatter, omfavnet jeg talefeilene. Jeg prøvde å stjele pistolen fra nettrollene som skjøt.
Noen ganger fungerer det. Andre ganger kaster man bensin på bålet.
Dette er ingen fasit. Men det er viktig for meg å fortelle at kvinnelige politikere har mye makt over egen situasjon, og at vi får mye mer positivt enn negativt igjen for å være politiker.
Er det så ille i politikken?
I november besøkte jeg en arbeidsplass i helse- og omsorgssektoren og ble spurt om jeg var bekymret for julebordsesongen i politikken. Jeg svarte (litt for bryskt) at jeg var mye mer bekymret for deres julebordsesong, i en sektor med tydeligere hierarkier og altfor kjønnsdelte yrkesgrupper.
Dette må ikke anses som en bagatellisering av det kvinner i politikken eller samfunnsdebatten har opplevd. #Metoo har vært en viktig vekker, og det er særlig noen enkeltpolitikere som opplever mye hets.
Men det har også kvinner i barnevernstjenesten eller i Nav. Og dessverre, i motsetning til dem, har politikere og samfunnsdebattanter et bedre og bredere støtteapparat.
Kvinner løsriver seg fra debatten
Det er fremdeles for få kvinner som stiller til listene i kommunevalget, og det er for få damer som får kryss av velgerne. Sitter du i et gjennomsnittlig kommunestyre og teller antall menn kontra damer som tør å ta ordet på talerstolen, må du raskt gi opp.
Det hjelper heller ikke at unge norske kvinner i større grad enn menn holder seg unna politiske diskusjoner i sosiale medier og unnviker å lese nyheter oftere enn menn.
At kvinner løsriver seg fra samfunnsdebatten i større grad enn menn, får mange konsekvenser. Det svekker utviklingen av nye politiske løsninger, og gjør at man mangler viktige perspektiv om arbeidsliv, familiepolitikk, eldreomsorg, helsetjenester, skole og barnehage.
Det er sikkert flere årsaker til at kvinner er mer frakoblet, og kvier seg fra å delta i debatter. Men jeg vil ikke at dyktige damer skal tie i frykt for å få hetsen som de har hørt andre fortelle om, eller lest om i media.
For hetsen er for de aller fleste av oss en veldig liten del av et ellers spennende og lærerikt verv, enten det er i kommunestyrer, lokallag eller på Stortinget.
Trenger ikke tykk hud
Ja, det kan være tøft å argumentere, og dermed risikere å blottlegge sine kunnskapshull.
Det er kjedelig å forlate et debattstudio etter en dårlig debatt, og se at det kun er moren min som har sendt en SMS med tommel opp.
Men det er spennende å møte ulike mennesker, og oppdage at folk er mye hyggeligere i den ekte verden enn den virtuelle. Det er givende å være på jakt etter små og store hverdagsutfordringer folk har, og ha muligheten til å påvirke.
Min erfaring er at man ikke trenger å ha tykk hud for å begynne å delta i samfunnsdebatten, så lenge du støtter deg på bra folk dersom det kommer noen nedturer underveis.
Og det er mange nok bra folk. På tvers av partigrensene. Etter 10 år i politikken, tør jeg å love det.
