Reaksjonene etter boken til Marte Michelet, «Hva visste hjemmefronten?», viser hvor vanskelig det er å få visshet i krigens grusomheter. Sorgen og en berettiget anger har naturlig nok lagt et lokk på en samtale som Norge burde ha hatt for flere tiår siden. Hva var det som egentlig skjedde og hvorfor tok mange så skjebnesvangre valg under okkupasjonen? Debatten i dag viser med all tydelighet at vi ikke er ferdig snakket om andre verdenskrig.
Vi på Nansen Fredssenter gjenkjenner intensiteten og avmakten i liknende debatter etter konfliktene på Balkan, Colombia eller Timor-Leste. «Det er 23 år etter at Dayton avtalen satte slutt på krigen i Bosnia, men vi krangler fremdeles om hvem det var som egentlig startet det hele», sa nylig en kollega til oss i regionen.
Det smerter, men historiene må frem
Dialog etter en konflikt er ikke å akseptere eller å godta urett, men dialog kan hjelpe oss å vite hvordan grusomheter skjedde, hvordan avgjørelser ble tatt. Dialog handler ikke om å vite sannheten for å finne de juridisk ansvarlige, men å forstå motivene for de valg som ble gjort. Aktørene og vitnene fra annen verdenskrig dør, men mange av dem har kanskje fortalt sine historier til nære slektninger og venner.
Det er et faktum at det fins mange mennesker i Norge som sitter på viktig informasjon. Vi får aldri tak i disse kildene til sannhet dersom de er redde for at vi ikke skal lytte og forstå konteksten der ting skjedde. Norge trenger å få hele bildet, i hele sin grusomhet og kompleksitet, og det vil gjøre vondt å få alle detaljer om hva som skjedde forut for de dagene da de norske jødene ble hentet.
Den norske holocaust
Det sies at forsoning begynner når man erkjenner at man ikke kan endre historien. Det ligger mye sorg i den erkjennelsen og bitterhet gjør ikke denne sorgen bedre. Tilgivelse er viktig for å reparere skadene etter grusomhetene, men det er også viktig å forstå at tanken på å tilgi er vanskelig. Det er ting man ikke kan enes om, og som er en del av smerten som samfunnet bærer med seg. Vi kan ikke endre grusomheten i den norske holocaust.
Aktørene fra den gangen er nesten alle borte og det hjelper lite å ha en fordømmende samtale. Taushet om det som er vanskelig er vanlig etter traumatiske hendelser. Stillhet kan være nødvendig i en periode der sorg overvelder alt, men en slik stillhet er ikke en god veileder til forsoning.
Nansen Fredssenter har i mange år arbeidet med å få i gang samtaler etter konflikter, og gang på gang får vi høre hvor viktig det er for alle parter å gi seg tid og aksept for å fortelle deres sannhet, fordi det finnes mange versjoner av sannheten. Det betyr ikke at alle versjoner er riktige og skal godkjennes som sanne, men det er viktig å få et bilde av hvordan den andre beskriver sin rolle og ansvar.
Mange følelser i spill
Forsoningens vei er vanskelig fordi den er brolagt med spørsmål som aldri har fått svar. Separate versjoner av sannheten kan leve i mange tiår, av og til gjennom generasjoner, og hatet og sorgen likeså. Det er dette vi ser i Norge i dag.
Krigen tok slutt for 73 år siden. Alle følelsene som kommer opp nå, viser hvor vanskelig dette har vært å snakke om og hvor mange historier vi ennå ikke kjenner.
Etter vårt arrangement om første verdenskrig under Dialogbyen Lillehammer, fikk vi tilbakemeldinger fra folk som fortalte om taushet. En kvinne sa at hun ikke fikk vite om farens deltakelse i den krigen, før etter farens død da hun fant papirer og hva han hadde skrevet. Vi vet ikke hvorfor hennes far tiet om det han opplevde, men vi vet at hans historie var vanskelig for ham å fortelle. Og slik er det hos veldig mange mennesker i Norge idag. De sitter på historier som burde fortelles og vi burde gjøre rom for å tåle å høre det ubehagelige.
Essensielt å forstå
Nesten alle aktørene fra andre verdenskrig er nå døde, men deres barn og barnebarn har kanskje historier og minner å dele. Det finnes sannsynligvis mange versjoner av hvordan det var å leve i et okkupert Norge og alle disse historiene vil hjelpe oss til å forstå tragedien i sin fulle bredde, da Norge ble splittet og bror vendte seg mot bror.
Sorgen over det okkupasjonen gjorde med det norske folk, lever som en underjordisk brann. Vi ser ikke rykende flammer, men den kommer til overflaten gjennom debatter som den vi opplever nå. Vi kan ikke gjenskape historien, men vi kan forsøke å forstå, slik at vi unngår at historien gjentar seg.
Vi må få til denne samtalen. Historiene vi ennå ikke kjenner, kan hjelpe oss til å bringe lys inn i det halvmørket som okkupasjonen var.
