Kjære Tonje Brenna. Nylig åpnet du dørene for Facebook-bevegelsen «Opprop for mindre skjermbruk i barneskolen». En gruppe tilfeldige mennesker og et par kjendiser, som har en eller annen oppfatning av hva digitalisering i skolen er, og har funnet ut at de ikke liker det. Disse menneskene er i harnisk over skjermbruken i skolen, og krever handling. Ja vel, det skal de få lov til. Jeg skulle likevel ønske de kunne lese seg litt mer opp på hva vi faktisk driver med i skolen før de fyrer seg opp.
Men så, Tonje Brenna, midt i denne saken med media på slep, tråkker du i salaten. I din iver etter å tilfredsstille noen tusen Facebook-brukere, og din hunger etter å score politiske poeng, kaller du digitaliseringen det siste tiåret bevisstløs. Bevisstløs!
Jeg noterer meg at du sendte en statssekretær til NKUL, Norges største konferanse for digitale verktøy i skolen, for å presentere Regjeringens nye digitaliseringsstrategi. Statssekretæren påstod at vi ikke hadde noen plan!
Du burde vært der selv, Tonje. Du burde stått der og sett utover forsamlingen med glødende engasjerte pedagoger, klare for tre intense dager med læring, idéutveksling, diskusjoner og nye bekjentskaper.
Du burde sittet på første rad da mannen bak begrepet «digital kompetanse» i norsk skole og utdanning, Morten Søby, filleristet regjeringens nevnte strategi. Du skulle deltatt på workshopene om VR, AI, skaperverksted og programmering. Du skulle snakket med dem som var der. Kanskje du kunne lært noe. Om lærerne. Om profesjonen. Om de digitale verktøyene, og om planene vi har og valgene vi tar. Du ville aldri noensinne igjen kalt digitaliseringen i skolen bevisstløs!
Jeg vet at du forsøkte å score et billig politisk poeng mot forrige regjering da du sa det. Problemet er bare at det ikke er forrige regjering som har digitalisert norsk skole.
Det er meg, det. Det er meg og tusenvis av andre lærere, de som utdanner lærere, kompetansebedrifter og andre høyt kompetente folk i og rundt skolen. Lærere, med flere års høyere utdanning, videre- og etterutdanning, som har tatt de digitale enhetene i bruk, og utviklet den digitale pedagogikken.
Vi har lest forskningen som finnes. Vi har øvd oss. Vi har gitt oss i kast med nye tjenester, nye apper, ny pedagogikk, ny vurderingspraksis. Vi har jobba. Beinhardt. Vi har kursa hverandre, vi har hatt kompetansebedrifter på besøk for å løfte hele laget. Vi har lært oss programmering og programmeringsdidaktikk.
Vi har sydd sammen undervisning, som kombinerer digitale og tradisjonelle verktøy. Undervisning som lar elevene beherske digital teknologi, samtidig som de øver på muntlige, skriftlige og sosiale ferdigheter, digitalt og fysisk. Vi har lest oss opp på skaperverksted-metodikk. Vi har testet, forkastet, utviklet, delt, og lært – hele veien.
Vi bar store deler av det norske samfunnet på ryggen gjennom pandemien, gjennom hjemmeundervisning, hybridundervisning, kohorter og sosial distansering. Med digitale verktøy. Fordi vi hadde lært oss verktøyene vi trengte, i god tid før 2020. Sosiale medier glødet av engasjement fra lærere som gjorde noe ingen har gjort før oss, og vi lærte enormt mye. Tro meg: Vi vet veldig godt hva som funker og hva som ikke funker. Vi vet utmerket godt når vi skal bruke digitale verktøy og når vi skal la være.
Vi lytter til elevene våre. Jeg og tusenvis av mine kolleger landet rundt, er dyktige klasseledere, relasjonsbyggere, grensesettere og digitalt kompetente. Vi er pedagoger. Vi er på ingen måte bevisstløse.
Så er det en ærlig sak at ikke alle har kommet like langt i løypa. Noen behersker ikke verktøyene optimalt ennå. For noen traff pandemi, 1:1-skolen og det nye læreplanverket, LK20 omtrent samtidig. Det blir mye å gape over, selv for den mest iherdige lærer. Gi dem tid.
Hvis du lurer på hva du kan gjøre, Tonje, så er ikke svaret å innskrenke verktøykassa vår. Det er ikke å sette en klokke på skjermbruken. Det beste du kan gjøre, er å sørge for at landets kommuner har god nok økonomi til å ikke måtte velge mellom digital enhet og et fyldig bibliotek.
Vi må ha råd til å holde oss oppdatert med nødvendig utstyr og lisenser på de digitale enhetene våre. Vi må ha tilgang på trykte fagbøker, kladdebøker, musikkinstrumenter, symaskiner, laserkuttere, mikrobits og roboter, en innholdsrik sløydsal – og ikke minst skolebygg med forsvarlige klasserom og en høyt utdannet bemanning.
Så skal jeg love deg at vi kommer til å ta oss av resten. Digitalisering i skolen handler ikke om enten eller, men både og.
For et lite innblikk i hvordan norsk skole faktisk ser ut, ta turen inn på Twitter og sjekk emneknagg #mittklasserom, der lærere landet over viser hvordan de jobber – med og uten digitale verktøy.
LES OGSÅ:
