NRK Meny
Normal

Vi er helsesøstre, ikke foreldre

Helsesøstre er, og skal være, en ressurs for ungdommen. Men, det er foreldre som har ansvar for egne barn, ikke vi.

Young Man Talking To Counsellor Who Takes Notes Young Man Talking To Counsellor Who Takes Notes

'Antall barn og unge som har det så vanskelig i sin hverdag at de er i behov for hjelp fra skolehelsetjenesten øker. Men, de unges foresatte må ikke fritas for eget ansvar for egne barn. De må heller styrke sin rolle', skriver kronikkforfatter. Illustrasjonsfoto.

Foto: Monkey Business Images

Kronikkvignett Ytring

Det synes som om tiden er moden for en debatt om hvem som har, bør ha, tar, skal ta, hovedansvaret for den oppvoksende slekt. Denne kronikken, som egentlig har ligget i bakhodet en god stund, tvang seg frem etter å ha hørt et nyhetsoppslag forleden. Problemet var ungdommens lettsindige omgang med legemiddelet Paracet. Ved siden av behov for strengere kontroll med salget, hørte jeg at (også) dette, burde være en viktig oppgave for helsesøster.

Det følgende handler ikke i første rekke om Paracet. Det handler om stadig økende forventninger til helsesøsters rolle og forskyving av ansvar.

Helsesøstres oppgaver øker og øker

Antall barn og unge som har det så vanskelig i sin hverdag at de er i behov for hjelp fra skolehelsetjenesten øker. Vi finner ofte en «mangeltilstand» blant flere eksistensielle faktorer. Det kan være et ensidig kosthold, for lite søvn og hvile, lite fysisk aktivitet, sosial tilbaketrekking, anstrengt forhold til foreldre og/eller steforeldre, opplevelse av utenforskap; både hjemme og på skolen, og stress og press på/fra alle kanter. Når barn og unge, over lang tid, strever med en kombinasjon av flere av disse faktorene, blir det til slutt en systemtrøtthet. Både det fysisk og psykiske immunforsvaret settes på hard prøve. Og, rettes ikke misforholdet opp, ender det som regel med fysiske- og/eller psykiske helseproblemer.

Hvor 13 åringene får pengene til medisinen fra, eller hvem som følger med på deres inntak av medisiner, blir ikke nevnt.

Når så problemer, plager og sykdom inntreffer, søkes råd og hjelp fra ulike helsetjenester. Helsesøster er en del av førstelinjetjenestene, og skal følge med på de unges helse. Dette er en stor utfordring i dag. Sannheten er at vi sjelden eller aldri får tilbakemelding, les: epikriser, fra de instanser ungdom er i kontakt med. Det gjelder fastleger, privatpraktiserende psykologer, somatiske og psykiatriske spesialisthelsetjenester, med fler. Dette står i skarp kontrast til bestemmelser og forventninger om samhandling innen helsetjenestene, og oppleves faglig, praktisk og etisk vanskelig i møte med brukere av tjenesten.

Helsesøster i grunnskole og videregående skole beskjeftiger seg altså med et stort spenn av tema innen fysisk og psykisk helse. Forebygging lønner seg på sikt, og helsesøster regnes som en spesielt egnet ressurs i dette arbeidet. Med kunnskap om forebygging av fysisk og psykisk feilutvikling, overvekt, undervekt, selvskading, nedstemthet, infeksjonssykdommer, depresjon, kjønnslemlestelse, selvmord og vold i hjemmet, blir helsesøster stadig framsnakket, etterspurt, og etterlyst. At midlene som trengs for å bygge en robust helsesøstertjeneste uteblir i mangt et kommunebudsjett, er likevel godt kjent.

Ansvar skyves over på det offentlige

Ja, det er behov for økte ressurser i skolehelsetjenesten hvis den skal oppfylle lov og forskrifts intensjon. Barn og unge skal ha tilgang til en uhildet person med kunnskap og kompetanse som nevnt over. Men, de unges foresatte må ikke fritas for eget ansvar for egne barn. De må heller styrke sin rolle.

Det er foreldrene som kjenner sitt barn best, og lager rammene for en god og trygg oppvekst.

Det synes å vokse frem en økende trend i vårt velferdssamfunn som bør kommuniseres i større grad. En trend som innebærer en ansvarsforskyvning; fra personlig ansvar til det offentliges ansvar. Her kommer Paracet inn: I nyhetene referertes det til en undersøkelse som viser at 13 åringer enkelt får kjøpt Paracet, uten å få informasjon om medisinen på utsalgsstedet, samt at de har et stort forbruk. I tillegg til å etterlyse strengere kontroll av salget, ble det altså hevdet at dette er en viktig oppgave for helsesøster å ta tak i – at helsesøstre bør undersøke den egentlige årsaken til at unge stadig oftere tyr til smertestillende medisiner. Jeg savner foreldrenes syn på saken. Hvor 13 åringene får pengene til medisinen fra, eller hvem som følger med på deres inntak av medisiner, blir ikke nevnt.

Foreldre har hovedansvar for sine barn

Familien er et vekstsenter for barn og unge. Det er der grunnlaget for helse og livsmestring bygges. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten er et viktig supplement i det allmenne, forebyggende og helsefremmende folkehelsearbeidet. Hovedansvaret for barnets vekst, fysiske og mentale utvikling tilligger likevel foreldrene. Det er foreldrene som kjenner sitt barn best, og lager rammene for en god og trygg oppvekst.

Alle barn og unge vil oppleve vonde og vanskelig situasjoner. Det er en naturlig del av det å være til. At de, med støtte og veiledning, får mulighet til å snakke om og bearbeide dette, er avgjørende for hvordan de håndterer medgang og motgang senere i livet.

Tilbake til Paracet-temaet: Ja, det er sannsynlig sammensatte årsaker til et økt forbruk av Paracet hos barn og unge. Ja, hvis/når helsesøster blir gjort kjent med et overforbruk hos en elev, blir grunnlaget for dette undersøkt, og konsekvenser av forbruket kommunisert. Nei, vi styrer ikke deres beholdning av, og derved mulighet for inntak av, medisinen. Det er det deres foresatte som gjør.

Å veilede mennesker til å kunne foreta kloke valg, slik at helsa blir best mulig, er en givende oppgave. Som spesialisert generalist har helsesøster kunnskap om mye. Men, vi sitter ikke på alle svar og løsninger.

FØLG DEBATTEN: Twitter og Facebook