Kronikk

Vi er alle lønnsarbeidere

Tross store forskjeller, deler vi alle en felles sårbarhet i møte med arbeidsmarkedet. Det er det vi samles om 1. mai.

Demonstrasjonstog 1. mai 2017 Oslo

Fagorganisering handler ikke bare om kampen om en rettferdig fordeling av profitten, men også om å forhindre usunn konkurranse arbeiderne imellom. Derfor er internasjonal solidaritet og mer overnasjonal regulering i arbeiderbevegelsens interesse, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra fjorårets 1. mai tog i Oslo.

Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Det kan virke utdatert å snakke om en felles bevissthet om at vi alle er lønnsarbeidere i 2018. Det er store kulturelle, økonomiske og verdimessige forskjeller mellom konsulentene i Barcode, akademikerne på Blindern, industriarbeiderne og renholdere og butikkmedarbeidere i den uregulerte delene av økonomien.

Arbeiderbevegelsens prosjekt og 1. mais funksjon er imidlertid å få oss til å se forbi våre ulikheter og minne oss på at vi befinner oss i samme båt.

De av oss som er avhengige av lønnsarbeidet, er alle i en sårbar posisjon. Om vi skal redusere den sårbarheten er vi fullstendig avhengige av hverandre.

Makten er skjevt fordelt

Det skyldes, som Karl Marx påpekte, at vi er fullstendig avhengige av å selge vår arbeidskraft for å få en inntekt. Arbeidsgiver derimot kan velge og vrake mellom arbeidere. Adlyder vi ikke arbeidsgiver kan vi byttes ut. Det er alltids noen som står klar til å ta over jobben vår. Denne asymmetrien gir opphav til en dominans-relasjon hvor arbeidstaker er svært sårbar. For det som står på spill er alt.

De av oss som er avhengige av lønnsarbeidet, er alle i en sårbar posisjon.

Arbeidet gir oss ikke bare inntekt til å leve av, men gir oss også venner, nettverk og en følelse av tilhørighet i storsamfunnet. Jobbens betydning blir klarest når vi mister den. Forskningen på livskvalitet viser at det å miste jobben er den enkelthendelsen som gjør oss mest ulykkelig. Og effekten gir seg ikke. Selv etter at vi kommer tilbake i jobb, preger arbeidsledigheten oss. Vi har fått et arr som ikke leger.

En måte vi beskytter oss mot denne sårbarheten på, er ved å stå sammen for å kreve en sjenerøs trygd når vi mister jobben, en arbeidsmiljølov som sikrer oss mot vilkårlig oppsigelse og urimelige krav, og en politikk som prioriterer å holde arbeidsledigheten lav. Det er blant annet disse kampsakene vi samles om 1. mai.

Solidaritet under press

Når arbeiderne klarer å se forbi sin kortsiktige egeninteresse, kan de også utjevne maktskjevheten på arbeidsmarkedet. Arbeidsgiver er nemlig like avhengig av arbeidstakerne som arbeidstakerne er av arbeidsgiver, så lenge arbeidstakerne er solidariske med hverandre. En enkelt arbeider som truer med streik, kan ikke ramme en arbeidsgiver. Men når alle de ansatte i en bedrift nekter å arbeide, så må arbeidsgiver lytte.

Fagorganisering handler slik sett ikke bare om kampen om en rettferdig fordeling av profitten, men også om å forhindre usunn konkurranse arbeiderne imellom: Et kappløp mot bunnen, hvor arbeiderne underbyr hverandre i frykten for å være den som står uten arbeid.

Jobbens betydning blir klarest når vi mister den.

Det er derfor mange arbeidsfolk frykter fri flyt av arbeidskraft innad i EU, og det er også derfor mange frykter frihandel. Hvis det strømmer inn arbeidsfolk utenfra, har det to virkninger. Det reduserer lønninger og kan svekke arbeidsforholdene siden det nå er flere som vil konkurrere om de samme arbeidsplassene.

Samme logikk gjelder når kapitalister kan flytte bedrifter til land med lave lønnskostnader og manglende arbeidsrettigheter. Det skaper et press på norske lønninger og arbeidsforhold.

Mer internasjonalt samarbeid

Det er trolig slike legitime økonomiske grunner, og ikke først og fremst fremmedfrykt, som forklarer den store motstanden mot fri arbeidsinnvandring i EU og skepsisen til frihandel som preger store deler av norsk arbeiderbevegelse.

Nasjonalismen og proteksjonismen kan imidlertid aldri være en farbar vei for verdens lønnsarbeidere. Handel med andre land gir oss ikke bare flere og billigere varer å forbruke. Det gjør at vi kan fokusere på det vi er best på, noe som driver opp lønningene.

Men hva gjør vi da med problemene den frie flyten av varer og arbeid byr på? Her er det bare ett svar som gjelder. Vi trenger flere overnasjonale reguleringer, og ikke færre.

Den beste måten å ivareta lønnsarbeidernes interesser på, er ved å sørge for at konkurransen i det internasjonale markedet er så rettferdig og rimelig som mulig. Et eksempel på det er det nødvendige arbeidet for å skattlegge multinasjonale selskaper som ett selskap og det store behovet for å stenge skatteparadiser. Det kan bare oppnås ved hjelp av internasjonal samhandling.

Felles sak

En annen måte å sikre at den internasjonale konkurransen ikke truer norske lønnsarbeideres interesser, er å bedre arbeidsforholdene for lønnsarbeidere i andre land. Det vil skje naturlig ved at flere fattige land inkluderes i verdensøkonomien, men bør også skje ved at en jobber for å styrke fagforeningene og institusjonene i disse landene.

Vi trenger flere overnasjonale reguleringer, og ikke færre.

Og om arbeiderbevegelsen heller satte seg fore å få krav om bedre arbeidsrettigheter inn i internasjonale handelsavtaler, framfor å sette seg på sidelinjen av disse forhandlingene, kunne norske lønnsarbeidere få i både pose og sekk. Større muligheter for eksport av norske produkter, samtidig som en sikrer seg en rimeligere internasjonal konkurranse.

Det er nok av ting lønnsarbeidere kan være uenige om. Noe annet ville vært merkelig. Vi er tross alt nesten alle lønnsarbeidere. Men uansett hvor uenige vi er om verdier, bør vi huske at vi deler en felles sårbarhet i møte med et uforutsigbart arbeidsmarked og en potensielt dominerende arbeidsgiver.

Her ligger kimen til en økt solidaritet arbeidere imellom, ikke bare innad i hvert land, men også mellom land.

God 1. mai!

Aksel Braanen Sterri er stipendiat i filosofi og forfatter av boka Tilbake til politikken: Hvordan Arbeiderpartiet igjen skal bli folkets parti.

Følg NRK Debatt på Facebook