NRK Meny

Hvorfor snakker vi ikke om borgerlønn?

En borgerlønn til alle, en inntekt helt uten forpliktelser: En slik ordning ville gått langt i å bekjempe fattigdom. Så hvorfor er det ingen politikere som snakker om det?

SWITZERLAND-ECONOMY-INCOME-VOTE

Sveitsiske borgerlønnsaktivister kaster spader fulle av mynter i luften i et bankhvelv under en demonstrasjon. Aktivistene krevde en fast månedlig borgerlønn på 2.500 sveitserfrank.

Foto: FABRICE COFFRINI / Afp
Nanna Kildal byline
Forsker, Universitetet i Bergen

Artikkelen er mer enn to år gammel.

Kronikkvignett Ytring

Selv om idéen om borgerlønn virker fremmed for enkelte, er den ikke ny – den er blitt diskutert i hundrevis av år. Den er heller ikke særlig kuriøs – den blir forsvart av representanter for hele det politiske spekteret, særlig av økonomer, blant annet av syv nobelprisvinnere. Selv den entusiastiske frimarkedsøkonomen og nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman, argumenterte for en borgerlønnsordning i USA på 1960-tallet som et ledd i den amerikanske krigen mot fattigdom.

En borgerlønn til alle vil være et viktig skritt i riktig retning for å bekjempe fattigdom både i Norge som i resten av verden. Så hvorfor er det ingen ansvarlige politikere som satser på en slik ordning?

Borgerlønn er riktignok et sensitivt politisk forslag i markedssamfunn som vårt. På den annen side har temaet dukket opp med jevne mellomrom siden 70-tallet i Finland og Danmark. I januar 2013 startet også en borgerlønnsbevegelse innenfor EU, som vokste seg stor nok til å etablere et pan-europeisk nettverk i Brussel i april i år.

Universell inntekt

Så hvorfor blir ikke borgerlønn diskutert i Norge? Hva er argumentene mot en slik ordning? Hovedargumentene synes å være dels økonomiske – en borgerlønn vil bli for dyr – og dels moralske: Den rammer en av velferdsstatens moralske kjerner som er en idé om rettferdighet som gjensidighet, som «ytelse og gjenytelse».

Selv den entusiastiske frimarkedsøkonomen Milton Friedman argumenterte for en borgerlønnsordning.

Nanna Kildal, forsker

Men hva er egentlig en borgerlønn? The Basic Income Earth Network, (BIEN) definerer en «Basic Income» som «en inntekt som vilkårsløst betales til alle på individuell basis, uten økonomisk prøving eller arbeidskrav».

Inntekten er med andre ord universell. Den er ikke avhengig av hvordan mottakerne velger å leve sine liv, om de er arbeidsledige eller arbeidsskye, uteliggere eller milliardærer. Finansieringen foregår ved skattlegging av høyere inntekter og etablering av økonomiske fond som skal bygges opp av skatt på naturressurser og finansielle transaksjoner.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Har vi råd til det?

I perioden 1968–80 ble det også eksperimentert med en form for borgerlønn i USA, en «negativ inntektsskatt» som innebærer at personer som har inntekt under et visst nivå, får utbetalinger av staten, slik at de kommer seg opp på et nivå som man bestemmer politisk. De som befinner seg over dette nivået får et skattelette som avtar jo mer de tjener.

Det er mange som ikke tør å forsøke seg i arbeidslivet.

Nanna Kildal, forsker

Hensikten med eksperimentene var å teste de effekter en garantert inntekt kan ha på mottakernes arbeidsvilje, for å få en indikasjon på kostnader og gjennomførbarhet ved innføring av en slik ordning.

Resultatene ble imidlertid tolket i alle mulige retninger i de hundrevis av vitenskapelige artikler som ble skrevet om disse eksperimentene. Eksperimentene ble for øvrig også utsatt for sterk metodekritikk.

Spørsmålet om vi har råd er derfor vanskelig å svare på. Det avhenger naturligvis av størrelsen på grunninntekten, men også av hvor mange av de eksisterende velferdsytelser den skal erstatte og hvor store de administrative besparelsene blir.

Men de økonomiske usikkerhetene er særlig knyttet til hvordan en borgerlønn vil endre folks adferd. Vil en grunninntekt redusere lysten å ta inntektsgivende arbeid, eller vil den tvert i mot føre til økt arbeidsdeltagelse ved at «arbeidsledighetsfellen» fjernes?

Lønnsomt å arbeide

Dagens velferdssystemer, i Norge som i store deler av verden, er nemlig utformet slik at det er mange som ikke tør å forsøke seg i arbeidslivet fordi de da vil miste den tryggheten som trygden eller sosialhjelpen representerer.

En garantert grunninntekt rammer det moralske prinsippet om at man må yte for å nyte.

Nanna Kildal, forsker

For dersom arbeidsdeltagelsen av ulike grunner blir kortvarig må personen på ny gå igjennom den lange, omstendelige, skjønnsbaserte og intimitetskrenkende prosessen som ofte kreves for å oppnå ytelse ved arbeidsledighet, fra velferdsstaten. Frykten for å komme i denne situasjonen er så stor at det er lett å bli fanget i en trygdefelle.

En borgerlønn, på den annen side, kan kombineres med andre inntekter inntil et visst politisk bestemt nivå. Dermed vil arbeidstakere som befinner seg i arbeidsmarkedets ytterkant kunne prøve seg i arbeidslivet uten at de mister den tryggheten som ligger i en regelmessig inntekt. De marginale arbeiderne kan bevege seg inn og ut, og det kan bli «lønnsomt å arbeide» for dem, slik politikernes slagord lyder.

En av Tysklands mest vellykkede forretningsmenn, Götz Werner, har også gjentatte ganger hevdet at en borgerlønn vil dempe frykten for utstøting i arbeidslivet. Vi vil få en kostnadseffektiv balanse mellom fleksibilitet og sosial trygghet som gir grunnlag for innovasjon og konkurransekraft, en virkelig «flexicurity» – som EU og OECD skriver så mye om.

Det moralske prinsippet

Dem som misliker ideen om en grunninntekt blir imidlertid neppe særlig beveget av avanserte økonomiske beregninger. En garantert grunninntekt er nemlig særlig kontroversiell fordi den rammer det moralske prinsippet: man må yte for å nyte.
Det er vanskelig å benekte at en forventning om gjenytelse gjennomsyrer våre liv. Men uansett hvordan man tolker dette prinsippet rammes ikke nødvendigvis en borgerlønnsordning av den typen moralske motargumenter.

Det er all grunn til å tro at borgerlønn øker arbeidsinnsatsen i samfunnet – ikke omvendt.

Nanna Kildal, forsker

En rekke empiriske forskningsresultater viser at folk har mangfoldige motiver for å arbeide, ikke bare økonomiske, og at arbeid snarere oppleves som et gode enn et onde. I stedet for å stramme inn arbeidslinjen og innføre arbeidsplikter er det derfor all grunn til å anta at en grunninntekt som gir en viss trygghet vil kunne øke arbeidsinnsatsen i samfunnet – ikke omvendt.

Borgerinntekt handler ikke om å skape et samfunn av mennesker som passivt venter på å bli matet av staten. Dette antyder bl.a. et nylig avsluttet pilotprosjekt i Namibia som for tiden følges opp i en delstat i India.

Og dette er nettopp det viktigste med en garantert minsteinntekt: den inntektstryggheten den gir for dem som befinner seg i A-markedets yttergrenser, i skjæringspunktet mellom arbeid og trygd.

Det er bare i en ideell verden det er mulig å skille mellom de som ikke vil og de som ikke kan arbeide. En viktig grunn til at en vilkårsløs grunninntekt bør være et aktuelt tema også i Norge, er derfor at en slik ordning hindrer utbytting av de mest sårbare individene, de minst attraktive på arbeidsmarkedet, dem som blir plassert i obligatoriske arbeidsprogrammer og som må utføre arbeid på betingelser ingen andre hadde akseptert.