NRK Meny
Kronikk

Vi burde skamme oss

Min mor var heroinavhengig. Det kunne jeg også ha blitt.

Narkoman

Etter flere år med traumer gjennom heroinavhengigheten, trenger disse menneskene kjærlighet, skriver Ann Cathrin Andersen (ILLUSTRASJONSFOTO)

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Jeg er oppvokst med heroinavhengige omsorgsgivere. Jeg har elsket avhengige mennesker, og gjør det ennå. Det er ekstremt smertefullt. Å elske min egen mor var smertefullt. Jeg har sett innsiden og utsiden, det harde og det myke, det vonde og det fine.

Jeg lærte tidlig at rusavhengighet er en sykdom som kan ramme alle, ikke bare dem som er utenfor samfunnet. Og allerede som 12-åring skjønte jeg at dette ikke bare handler om den intense fysiologiske avhengigheten. For om man mangler tilhørighet, kjærlighet og et fellesskap som forventer noe av en, er veien kort til å skape en boble man kan høre til i.

Heroinavhengighet er ikke en valgt sykdom. Hvis man tar seg tiden til å behandle avhengige mennesker som personer, og ser lenge nok inn i øynene deres, så ser man det. Lengselen, behovet for kjærlighet.

Fellesskap som motgift

Mange kjenner til eksperimenter hvor en rotte er alene i et bur med to flasker; en med rent vann og en iblandet narkotiske stoffer. Rotten ble hektet på dop-vannet, og fortsatte å drikke det til den døde. Morfinløsningen var så avhengighetsskapende at 9 av 10 rotter ville bruke det, og brukte det til de døde.

Men den kanadiske forskeren Bruce Alexander mente at resultatene fra dette eksperimentet ikke kunne generaliseres, ettersom rotten var alene og ikke hadde noe annet å gjøre enn å dope seg.

Det vi egentlig burde være redde for er «krigen mot narkotika».

Han gjenskapte derfor eksperimentet, men la til en rottepark hvor flere rotter levde sammen. Alle rottene testet begge flaskene, men bare en liten del av dop-vannet ble drukket – og ingen av rottene døde.

Ikke den eneste driveren

For rottene i eksperimentet var dopet altså ikke den eneste driveren i avhengighet. Det samme gjelder for oss mennesker. Pasienter på sykehus som får den medisinske formen for heroin over lengre tid kan bli avhengig. Basert på dagens teori om avhengighet burde disse menneskene stikke rett på gata og kjøpe seg heroin når de er hjemme igjen. Men de gjør ikke det. De drar hjem til livet sitt.

Å behandle narkomane som alkoholikere burde ikke virke så fjernt.

Det gjorde også de amerikanske soldatene som hadde deltatt i Vietnamkrigen. Så mange soldater ble avhengig at Time Magazine meldte at «heroin har blitt like vanlig som tyggegummi». 95 prosent av de avhengige soldatene som vendte hjem til mer harmoniske omgivelser sluttet.

Et samfunn av individualister

Jeg har sett flere ganger at mennesker som har et støtteapparat fortsetter å ruse seg. Det er definitivt en fysiologisk avhengighet som ikke skal overses. Men rusavhengighet er også et symptom på en mer dyptgående samfunnssykdom som handler om måten vi lever på.

Forfatter George Monbiot har kalt dette «The age of loneliness». Vi bor alene, går alene, jobber alene. Vi gråter alene, ler av videoer på Facebook alene. Vi passerer hverandre på gaten og forsøker å unngå blikkontakt, og om noen skulle skubbe borti oss i mylderet av individualister bør de passe seg!

Vi dehumaniserer mennesker

Mennesker er tilknytningsvesen – vi trenger andre mennesker. Om vi er syke trenger vi andre ekstra mye. Likevel har vi skapt og lever i et samfunn som minimerer tilknytning. Og blir du syk av rusavhengighet forsøker vi å skyve deg enda litt lenger unna.

Etter flere år med traumer gjennom heroinavhengigheten, trenger disse menneskene kjærlighet.

Ikke bare skuer vi syndig ned på slitne mennesker på gaten som prøver å få dagen til å gå. Men vi er så redde for at de kan være som oss, og har et behov for å trykke dem ned slik at vi kan opprettholde bildet av oss selv som bedre mennesker. Derfor omfavner vi «krigen mot narkotika» og lar myndighetene stigmatisere dem ytterligere.

Vi er så redde for at avkriminalisering av narkotiske stoffer skal lede til en økning av rusavhengige – og for at noen skal ta overdose på statens regning, at vi dehumaniserer mennesker. Men det vi egentlig burde være redde for er «krigen mot narkotika».

Sykdommen må bli lovlig

Ved å benytte ressursene vi bruker på å arrestere og fengsle narkomane til heller å få menneskene tilbake til samfunnet gjennom tilknytning og tilhørighet kan vi utgjøre en stor forskjell. Det er på høy tid å avslutte kriminaliseringen.

Det er åpenbart at for å gi menneskene vi har plassert lavest på rangstigen en plass i fellesskapet, må vi gjøre sykdommen lovlig. Å behandle narkomane som alkoholikere burde ikke virke så fjernt. Det er stor forskjell på å bli sykemeldt og å bli satt i fengsel.

Alle rottene testet begge flaskene, men bare en liten del av dop-vannet ble drukket – og ingen av rottene døde.

Portugal er et eksempel på et land som har gjennomført drastiske endringer. De sluttet å krige mot narkotika. En studie i British Journal of Criminology fant at siden avkriminaliseringen som ble gjennomført hadde avhengighet minket drastisk, og injisert narkotika hadde gått ned 50 prosent.

Narkotikapolitikkens mugne hånd

Bruce Alexander gjenskapte rotteeksperimentet enda en gang. Han gjorde en rotte avhengig av dop, for deretter å plassere den i rotteparken sammen med andre. Rotten sluttet selv om dopet var tilgjengelig.

Takk og lov er jeg en del av noe. Av et fellesskapet som stiller krav og forventer noe av meg. Og som jeg kan forvente noe tilbake fra. Ellers kunne jeg også endt som avhengig.

For vi mennesker trenger omsorg, tilhørighet og andre mennesker rundt oss for å hindre avhengighet – og vi trenger det spesielt etter vi har blitt avhengige. I dagens narkotikapolitikk regjerer det motsatte perspektivet – å skyve disse menneskene enda lenger unna «oss andre».

Det er på høy tid å avslutte kriminaliseringen.

Jeg er oppvokst med heroinavhengige omsorgsgivere. Folk sier at man må kjøre hardt mot hardt – enten skjerper du deg eller så er du ute. Men jeg klarte aldri gjennomføre «tough love»-regimet med noen av de avhengige jeg har elsket. Og jeg tror ikke at det ville ha hjulpet.

Jeg bestemte meg i stedet for å elske disse menneskene ubetinget. Ikke alle klarte å slutte likevel. Men ved å behandle avhengige som mennesker gir vi dem en sjanse til å komme ut av avhengigheten og inn i fellesskapet.

Etter flere år med traumer gjennom heroinavhengigheten, trenger disse menneskene kjærlighet. De trenger å bli sett og hørt. De har bind for munnen, mens vi har bind for øynene. Vi burde skamme oss.