Kronikk

Vi bestemmer når voldsbølgen tar slutt

Om samfunnet ikke tør å møte brutal og rå kriminalitet med tydelige konsekvenser, kan vi ikke skylde på andre enn oss selv om problemene øker.

Himanshu Gulati

Kriminalitetsbølgen blant unge i Oslo kan møtes med at barnetrygd og andre ytelser bør kunne fratas foreldrene dersom mindreårige barn begår kriminalitet, skriver stortingsrepresentant Himanshu Gulati (Frp).

Foto: Bjørn Inge Bergestuen / Bjørn Inge Bergestuen

La meg være den første til å slå fast at ungdommer som gjør en feil eller to tidlig i livet, ikke skal møtes med fengsel. De skal først og fremst få hjelp til å få livet på rett vei, og ikke la en ungdomsfeil ødelegge for mulighetene senere i livet.

Det vi ser i dag er imidlertid ikke ungdom med et og annet feiltrinn. Vi ser en trend med ungdomskriminelle og gjenger som bedriver grov vold. Mange har opparbeidet seg et langt kriminelt rulleblad før de har rukket å passere skolealder.

Hvorfor er ikke foreldrene til disse ungdommene opptatt av hva deres barn driver med på fritiden?

Reaksjonen fra samfunnet må speile alvorlighetsgraden i handlingene. Alle skal få hjelp til å komme tilbake på en lovlydig og sunn retning i livet, men konsekvensene for den enkelte må reflektere alvorlighetsgraden.

Om vi ikke sørger for dette, så er det lite som vil avskrekke nye ungdomskull fra å velge en kriminell løpebane.

Det betyr at fengsel i større grad må brukes mot lederskikkelsene og de seriekriminelle, også de under myndighetsalder. Manglende konsekvens og passende reaksjon er å gjøre fremtidige ungdomskull og samfunnet en bjørnetjeneste.

Foreldrene må på banen

Det er satset kraftig på politi de siste årene. Noen av Oslos mest belastede bydeler har også fått titalls flere forebyggere og rådgivere som skal bidra til at ungdom ikke velger feil side av loven.

Det er vi som avgjør om vi nå går inn i slutten på ungdomskriminalitetsepidemien vi har vært vitne til den siste tiden

Vi opplever likevel en kriminalitetsepidemi hvor et bekymrende antall ungdommer deltar, og hvor vold, ran, hærverk og manglende respekt for politiet er grunnleggende verdier.

Jeg klarer ikke la være å stille spørsmål ved hvor foreldrene til ungdommene som går gatelangs sene nattetimer og driver kriminalitet, befinner seg?

Når man ser nyhetsbildet som har preget oss den siste tiden, hvorfor er ikke foreldrene til disse ungdommene involvert og opptatt av hva deres barn driver med på fritiden?

Fra politiet har vi de siste årene hørt om flere ulike trender. En trend er at man i en del innvandrermiljøer, også blant foreldrene, opplever en fullstendig mangel på respekt for politi og myndighetene. I mange innvandrergrupper er situasjonen heldigvis det omvendte.

En annen trend politiet har pekt på, er at de som står for kriminalitetsbølgen i stor grad er yngre menn med innvandrerbakgrunn. Oslo kommunes Salto-rapport viste i 2017 at kun én person av de 36 ungdommene som ble ansett som gjengangerkriminelle over flere år, hadde to etnisk norske foreldre.

I en del innvandrermiljøer, også blant foreldrene, opplever vi en fullstendig mangel på respekt for politi og myndigheter.

Ingen rettigheter uten plikter

Etter helgens mange voldshendelser har jeg registrert flere forslag til løsninger som mer politi og mer penger til natteravn. Men jeg mener vi trenger helt nye type virkemidler som adresserer problemene ved roten, istedenfor bare mer av de samme kompenserende tiltakene som ikke ser ut til å ha redusert omfanget av kriminaliteten frem til nå.

Jeg mener derfor at ytelser som foreldre får for å følge opp oppdragerrollen, slik som for eksempel barnetrygd, bør kunne fratas foreldrene i en periode dersom mindreårige barn begår kriminalitet. Ingen rettighet bør komme uten plikter, og dersom man ikke følger opp oppdragerrollen på ordentlig vis, bør det få en konsekvens som tvinger foreldre til å bli mer involvert.

Dersom man ikke følger opp oppdragerrollen på ordentlig vis, bør det få en konsekvens.

Dette er nødvendig i en tid hvor et bekymringsfullt antall tenåringer har valgt en kriminell løpebane som innebærer alvorlige konsekvenser for deres egen fremtid og for samfunnets trygghet.

Se til Danmark

I Danmark har man i den såkalte gettoplanen åpnet for å koble ytelser til visse plikter, ved at familier kan miste trygderettigheter dersom barn ikke sendes til barnehage eller har for høyt ugyldig fravær på skolen.

Hensikten med forslaget mitt er imidlertid verken at flest mulige skal miste ytelser eller å gjøre hverdagen vanskeligere for noen familier.

Intensjonen er utelukkende å sørge for at flere involverer seg i hva barna driver med.

Man skulle helst ønske at et slikt insentiv ikke var nødvendig, men når vi ser realitetene med en mer rå og brutal ungdomskriminalitet rundt oss, må vi også tørre å tenke på nye løsninger som adresserer årsakene til problemene.

Til syvende og sist er det familien som er førstelinjen for ungdommer.

Ingen rettighet bør komme uten plikter.

Opp til oss

Det er vi som avgjør om vi nå går inn i slutten på ungdomskriminalitetsepidemien vi har vært vitne til den siste tiden, eller om situasjonen blir verre før vi ser bedring.

Norge har lenge vært et fredelig og stille land isolert fra slike problemer. Våre systemer, inkludert reaksjonene vi møter kriminalitet med, har derfor ikke vært tilpasset den mer rå og brutale voldsbølgen vi nå er vitne til. Når tiden og utfordringene endrer seg, må vi også tørre å endre virkemidlene.

Om vi ikke evner dette, er det ingen andre enn oss selv vi kan skylde på om situasjonen blir verre før den blir bedre.