Tenk deg at du er bonde øverst i Østerdalen eller i Hattfjelldal og ringer etter dyrlege en sen lørdags kveld for å få hjelp til en ku som ikke klarer å kalve selv. Ingen tar telefonen. Langt om lenge kommer du til en svarer som sier at det ikke er dyrlege på vakt fordi det ikke finnes noen til å fylle hver tredje helg og natt.
Dette er virkeligheten. En kriserammet veterinærtjeneste skaper en uholdbar situasjon for dyr og dyreeiere.
Veterinærforeningen har undersøkt hvordan det egentlig står til i de 160 veterinærvaktområdene som dekker landet.
Kort oppsummert: Veterinærtjenesten nærmer seg full kollaps. I omtrent en fjerdedel av landet er det tre eller færre veterinærer til å dele på vaktene. Hele døgnet, alle dager og hele året.
I tillegg til vanlig full jobb med lange dager, er veterinærene på vakt hver tredje dag og hver tredje helg året rundt. En av tre får fri jul og nyttår. Stakkars kollegaene hvis en av dem blir syk eller planlegger familieforøkelse.
Vi kan ikke ha det sånn. Firedelt vakt er et minimum for at arbeidsbelastningen skal tåles over tid.
Dyrehelsepersonelloven §3a pålegger kommunene å sørge for tilfredsstillende tilgang til veterinærtjenester. Den loven brytes jevnlig i norske kommuner i dag. Fordi også veterinærer trenger ferie og et forutsigbart privatliv. Vi kan ikke være på vakt 24/7/365.
Den eksisterende ordningen med statlige øremerkede stimuleringstilskudd er målrettet, men kraftig underfinansiert. Kommuner med presset økonomi har ikke egne penger å putte i potten til Dagros og Blakken.
Et ferskt eksempel fra Alta forteller om en fungerende veterinærvakt som nå står i fare for å raseres fordi kommunen må kutte kostnader og ikke vil videreføre nødvendig tilskudd til veterinærene.
Gjennom den lange valgkampen tok regjeringspartiene til orde for at vi må ta hele landet i bruk. Landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) har selv vokst opp på gård i et øyrike i nord. Hun vet hva vi snakker om. Hvor avhengig bonden er av veterinæren.
Dessverre har landbruksministeren i denne runden tapt dragkampen internt i regjeringen. Manglende bevilgninger til veterinærtjenesten er i praksis en nedprioritering av dyrevelferd, dyrehelse og beredskap mot smittsomme sykdommer.
Da går det ikke bare utover dyra, men også folkehelsen og tilgangen til trygg mat i Norge. Enten det handler om antibiotikaresistens eller fugleinfluensa så baserer myndighetene seg på de privatpraktiserende veterinærene som førstelinjeberedskap.
Rekruttering av veterinærer til klinisk praksis i distriktene må bedres. Det må bli mindre belastende å etablere seg som selvstendig næringsdrivende.
Kommunene må ta et større ansvar ved å gjøre seg attraktive og bruke veterinærenes brede fagkompetanse. Tilgang til vikarer må sikres på regionalt nivå.
Fram til dette er på plass må det penger på bordet. Vi håper hele Stortinget er seg ansvaret bevisst og at de prioriterer dyra i forhandlingene de neste ukene.
Nå haster det.
