Det er en god stund siden verdenssamfunnet ga opp Syria. Oppfatningen i dag er at landet allerede er så ødelagt at det er lite som kan gjøres for å redde det. Pessimismen går langt inn i maktens korridorer, i Norge, i Midtøsten, i FN. Nå er vår viktigste jobb å hindre konflikten i å spre seg, uttalte en FN-ansatt med Syria som arbeidsområde. Det er dårlig nytt for Syrias innbyggere. For pessimismen skaper handlingslammelse.
Dårlig unnskyldning
Det er ingen tvil om at denne konflikten er komplisert. Den har en sekterisk dynamikk, en splittet opposisjon, og en president som kjemper en eksistensiell kamp for seg og sine. På talene hans fremgår det at han ikke ser noen alternativer til å kjempe. For en slutt på hans styre vil være en slutt på Syria slik vi kjenner det.
Den interne og eksterne opposisjonen er i beste fall i grov utakt, og inne i Syria kjemper opprørsgrupper av mange ulike slag, noen av dem også mot hverandre. Dårlig organisering og frykten for at våpen vil falle i hendene på Al Qaida har stanset mange vestlige stater fra å gi støtte til opprørerne. Blant syrisk politisk opposisjon oppfattes dette som en dårlig unnskyldning for å slippe å involvere seg i konflikten.
Farlige anklager
Både internt i Syria og blant eksterne opposisjonelle er oppfatningen at verdenssamfunnet for lengst har forlatt dem. Og verst av alle er FN. Skjellsordene hagler når folk får spørsmål om FNs rolle i konflikten. Og det har neppe blitt bedre av at medlem i FN-kommisjonen, Carla del Ponte, i går lanserte en mistanke om at syriske opprørere kan ha brukt nervegassen sarin. Beskyldningene kom kort tid etter at en massakre rammet horder av sivile, mange av dem barn, i landsbyen Bayda.
Blant syriske opposisjonelle ble del Pontes uttalelse sett på som et skammelig forsøk på å avlede oppmerksomheten fra Bashar al-Assads krigsforbrytelser. FN har også i ettertid kommet med en korreksjon og gjort det klart at det foreløpig ikke foreligger bevis på at hverken opposisjon eller regime har brukt nervegass. En så lemfeldig omgang med farlige anklager gjør FNs mulighet for å nå gjennom til opprørerne i Syria enda mindre. For mange av dem har FN blitt en del av problemet, ikke en del av løsningen.
LES: – Vi har ikke utstyr til å bruke kjemiske våpen
Desperasjon
FN-teamet som til daglig jobber med å finne løsninger på Syria-krisen har en svært vanskelig jobb. De har fått liten hjelp fra Sikkerhetsrådet, der Syria har blitt en dragkamp mellom Russland og Kina på den ene siden, og Vesten på den andre. Og nå er det ikke lenger Syria som står i fokus, men snarere frykten for at konflikten skal spre seg.
I desperasjonens navn er det kanskje akkurat her løsning ligger. Kanskje kan den økte trusselen om spredning av konflikten endelig få FNs medlemsstater til å bevege seg? Kanskje kan den få Vestens tafatthet til å opphøre? En krig som trekker Israel og Iran stadig sterkere inn, som styrker spenningen mellom Gulflandene og Iran, og som sprer seg til Libanon og Irak, er et mareritt for alle. Med Israels angrep på syrisk jord, mot mulige iranske våpenleveranser til libanesiske Hizbollah, har dette fått ny aktualitet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Andre muligheter
Det finnes ingen militær løsning på konflikten i Syria. Full militær intervensjon vil trolig gjøre vondt verre. Men det betyr ikke at verdenssamfunnet ikke har muligheter igjen å diskutere. Ideen om buffersoner har vært lansert, troverdige forslag på hvordan man vil beskytte minoritetene i et fremtidig Syria må legges på bordet, og forberedelser til forhandlinger bør ligge øverst på agendaen.
De fleste vestlige stater har til nå nøyd seg med humanitær bistand, politisk støtte til opposisjonen, og forsiktig, ikke-militær støtte til deler av opprørsbevegelsen. Det er viktig, men det endrer ikke fakta på bakken. Over 70.000 døde har så langt ikke fått verden til å reagere med sterk målrettet handling for å bidra til å løse borgerkrigen. Kanskje vil det til slutt være frykten for et regionalt inferno som får oss til å ta denne konflikten på alvor?
