Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring.
Norge, slik vi kjenner det, ble oppdaget og deretter bosatt av tenåringer: Grupper bestående av 10, 20, kanskje 30 personer – de fleste av dem knapt nok fylt 20 år.
Dette var menneskene som tok Norge i bruk, menneskene vi egentlig har alt å takke: En forhutlet gruppe med femtenåringer, sekstenåringer, nittenåringer og en og annen femogtjueåring.
«Livet i eldre steinalder var et evig campingliv. De flyttet fra sted til sted, bodde i telt, i litt mer solide vinterhytter, under hellere eller i huler, der de fantes. Barna bar nok tungt de også, de som ikke selv måtte bæres.
Og bakerst stavret kanskje en giktisk bestemor som hadde klart å bli førti år. (…) I hovedsak har livet fortonet seg omtrent slik i nær halvparten av den tiden som har gått siden de første menneskene kom hit etter istiden for 11500 år siden», står det å lese i boka «Norges historie i 25 ting», som ble gitt ut på Cappelen Damm i 2013.
Spoler vi litt fram i de 11.500 årene som har gått, og begynner å nærme oss vår tid, ser vi at bildet ikke er stort bedre: Mesteparten av institusjonene vi har bygget samfunnet vårt på, er klekket ut av menn i 30-åra. Magnus Lagabøte, for eksempel, var 36 år da han laget sin nye landslov.
Eidsvollsmannen Christian Magnus Falsen var 31 år da han gikk i spissen for å skape Norges grunnlov i 1814. Dersom Martin Luthers oppgjør med kirken hadde foregått i dag, hadde hovedpersonen vært født i 1984 og vært russ i 2003.
Det er ikke sant at de gamle er eldst. I store deler av verden er det slik fortsatt: Jeg husker selv lederen i eldrerådet jeg en gang intervjuet i Kenya. Han var 27.
Våre eldre er med andre ord, historisk sett, noe helt nytt. I tillegg har de noe som er like historisk: De har ledig tid. Så mye ledig tid, faktisk, at enkelte rekker å subbe rundt på vår regning som pensjonister i 25–30 år.
Hva får vi egentlig igjen for det, utover å holde liv i et samfunnssegment som aldri klarer å slå av lyden på mobiltelefonene sine på konserter?
Samfunnet er i enorm endring. Vi har formidable oppgaver foran oss, både når det gjelder klima, demografi, flerkultur og økonomi – oppgaver verken Martin Luther, Magnus Lagabøte eller Christian Magnus Falsen hadde hatt sjans til å se for seg.
Innvandringspolitikken i Norge, for eksempel, er et felt som kommer til å kreve mye av oss. Ironisk nok ser man ofte at det er de med presumptivt mest livserfaring som også har dårligst innsikt i – og minst erfaring med det flerkulturelle samfunnet.
Slik er det med folk som har levd lenge nok til å sitte på de fleste svarene allerede.
Hvis det er slik at det er nyttig for et samfunn å ha eldre, er det desto viktigere at de ressursene og den livserfaringen de eldre sitter på, frigjøres. Men de ressursene og den livserfaringen kan bare frigjøres dersom de eldre evner å møte tiden vi lever i med åpenhet og nysgjerrighet.
Det viser seg at det faktisk er farlig å bli for tørr bak øra. Mangelen på fuktighet kan spre seg til kraniet, og deretter angripe hjernen.
Generaliserende? Selvfølgelig. Men dersom de eldre gjør krav på respekt, kan det ikke bare være på bakgrunn av tidligere bragder. Da må de vise at de har noe å tilby samfunnet, slik det er nå.
For slik har det vært helt siden yngre steinalder: Det er de unge som bærer vekten, som oftest uten særlig takk.
HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
Følg NRK Debatt på og
