Jeg stusser over den vinkling Erik Lundesgaard har valgt på sin kritikk av Global Dignity Day (GDD).
LES LUNDESGAARDS KRONIKK: For hvem?
Jeg ser det kritiske spørsmål om kongehusets rolle. Samtidig, uavhengig av syn på monarki, det er en fordel at et regime er i takt med sin samtid. Endringer mellom ulike generasjoner er naturlig og heldig. Det norske monarkiets styrke er nærheten til folket og vilje til endring. Her under følger evnen til å tolke monark-rollen inn i samtiden.
Å angripe GDD blir i mine øyne en smule off target. Vi kunne jo spørre hva en vordende norsk monark i stedet skulle ha promotert?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Det virker
For meg virker det rart at oppmerksomheten rettes mot kronprinsen, ikke på elevene som deltar på skoler landet rundt. Jeg har gjennom tre år som veileder, på ulike skoler møtt elever med sterke historier. Det å høre på, og selv fortelle, har en virkning. For meg er det elevene som er og skal være i sentrum. Gitt at elevene er det, hvorfor redusere GDD til et simpelt pr. stunt?
Av erfaring kan jeg si at ungdommene faktisk reflekterer. Historier er et krevende format, samtidig som det er spennende. Både for fortelleren og for de som lytter. For et bra resultat må veilederene dog ha et bevist forhold til verdighet, og motivere elevene til refleksjon – noe de i stor grad gjør.
Dagens hovedperson
Mitt engasjement for GDD har lite med H.K.H. Kronprinsen å gjøre, men med å få ungdom selv til å reflektere og tenke. Lundesgaard, som representant for Høyre gjør seg tilsynelatende til kritiker av å sette søkelyset på verdighet. Selv tenker jeg med gru på hvordan konservatismen, liberalismen og ikke minst partiet Høyre hadde vært uten begrep om verdighet.
Uten verdighet står individet ganske ribbet tilbake.
Dagens hovedperson; den litt nervøse, skjelvende eleven, som for første gang står foran en gymsal med lyttende medelever... Det var disse elevene som fikk størst applaus i dag.
