I 2012 oppdaget forskere hvordan de ut ifra et system hvor bakterier forsvarer seg mot virus, også kunne klippe og lime i DNA. De klarte altså å gjennomføre en slags «operasjon» i genmaterialet. Denne metoden blir kalt CRISPR/Cas9 og er en revolusjonerende teknikk som mange mener vi etter hvert vil kunne bruke for å endre et hvilket som helst gen eller annet DNA.
Dette kan kanskje høres ut som en lite relevant ramse med mange fremmedord, men det vi snakker om her er et så stort gjennombrudd at vi alle bør sette oss inn i saken. Spesielt bør myndighetene gjøre det. Manglende engasjement i dag, kan få svært uheldige konsekvenser i fremtiden.
Fristende endring av arvematerialet
Dette gir oss nemlig ekstreme muligheter. Teknologien kan brukes til å kurere sykdommer hos mennesker (og dyr) som ellers har vært sett på som umulige å behandle. Du kan også fjerne «syke» gen som dine etterkommere ellers ville fått. For å illustrere mulighetene med denne teknologien kan vi nevne at forskere snakker om å doble størrelsen på enkelte hunderaser, putte vinger på noen dyr og lage designer-babyer. Allerede har forskere brukt CRISPR for å genmodifisere mygg slik at de bli resistente mot malaria.
Hvis jeg ser på mitt eget genmateriale er det nok å ta av for en «CRISPR-designer». Etter noen undersøkelser ved Haukland universitetssykehus, fortalte legene meg at jeg i mine arvematerialer, er bærer av Fragilt X-syndrom. En diagnose for en type psykisk utviklingshemming. Jeg har det altså ikke selv, men dersom jeg får en datter vil hun kunne få et barn med denne diagnosen.
Nå som vi har fått en metode for å endre i arvematerialet, kunne det jo være fristende for meg gjøre noe med det. Jeg har sikkert også en rekke andre små og store svakheter som kunne blitt fikset. Men hvor går grensen?
Teknologien og etikken
Teknologien løper alltid raskere enn de etiske refleksjonene. Det er en av grunnene til at føre var prinsippet er svært viktig. Teknologiske fremskritt kan gjøre mye godt for oss mennesker, men den kan også få konsekvenser de færreste av oss liker.
Det er en rekke prinsipielle og krevende sider ved dette. Hva slags rett har vi til å gripe inn i kommende generasjoners arvemateriale? Skal jeg ta valget for min datter? Kjenner vi alle konsekvenser av å “rote” med genene? Skaper vi et samfunn hvor folk vil bli avkrevd gensjekk og tilhørende operasjoner for å ikke belaste helsebudsjettet? Vil forsikringsselskapene kreve fullkommen «genpakke» for å få beste vilkår?
Når det står om livet ville vi alle løpt til de som har en livreddende metode. Da er det liten tid for etiske refleksjoner. Det er få som forblir prinsipiell i møtet med døden.
Men hva med tilstander som svekker livskvaliteten? Eller er det virkelig nødvendig å føde barn vi med høy sannsynlighet tror vil trenge briller dersom vi heller kan redigere genene? Skal vi i gang og produsere «supermenneskene» slik enkelte ekstreme fremtidsfilmer har beskrevet?
Forskerne som jobber med CRISPR/Cas9 sier at ting foreløpig er veldig usikkert. Selv om flere sensasjonelle resultater er blitt presentert, er det mange forsøk som ikke lykkes. Vi vet foreløpig altfor lite. Det er naturlig å spørre seg om vi noen gang vil vite nok. Klarer vi å være sikre nok til å endre genene til våre tipp, tipp, tippoldebarn?
Fare for det ufullkomne mennesket
Noe av det vakreste i vår grunnlov, i FNs menneskerettighetserklæring og i vårt felles tankegods, er tanken, ideen og prinsippet om at alle mennesker er like mye verdt og har de samme rettighetene. Verdien av oss mennesker er lik uavhengig rase, kjønn, religion, legning, alder, prestasjoner og egenskaper.
Slik har det ikke alltid vært. Dette kom som en ny idé i den første kristne tid og var således et brudd med den tids syn på enkeltmennesket. Ved kristningen av Norge tusen år senere var tanken om enkeltmenneskets verdi et brudd med gamle holdninger og normer i vårt land.
Mens noen filosofer mener at denne likheten og de felles rettighetene ikke kan forklares logisk utover denne historiske og religiøse forankringen, vil den for de fleste av oss i 2016 være helt logisk og helt fundamental for vårt verdensbilde. Spørsmålet er bare om ikke CRISPR ryster fundamentene. Det ufullkomne mennesket står i fare for å miste sin verdi.
FØLG DEBATTEN: og
For hva skjer når vi inntar rollen som Gud i skapelsen? Hva skjer dersom mennesket får makt til å designe fremtidige generasjoner? Hva skjer med ideen om at alle er like mye verdt uavhengig egenskaper? Er det ikke slik at det nettopp er det ufullkomne mennesket som er fullkomment?
Teknologien gir oss fantastiske muligheter dersom den brukes rett. Derfor må myndighetene sette grenser. Debatten må tas nå. Det er ikke teknologien vi skal frykte, men hodeløs bruk av disse fremskrittene.
Crispr kan forhåpentligvis kurere kreft og andre alvorlige sykdommer. Men den kan også i verste fall bety menneskehetens undergang, mener Sigrid Thoresen i Bioteknologirådet. I denne videoen forklarer hun hvorfor:
