Jeg ble født i 1976. Elvis var i live, Mao døde, Milton Friedman fikk nobelprisen i økonomi og Jimmy Carter var ennå ikke president i USA. Med andre ord: et godt år. Da jeg som 13-åring begynte å fatte interesse for politikk, gikk jeg inn i diskusjonene med holdninger utelukkende preget av idealisme. Med Berlinmurens fall, Sovjetunionens sammenbrudd og EF/EUs arbeid med å sveise Europa sammen var det bare naturlig at jeg sang med på optimistsangen til Jahn Teigen. I min nyfrelste ungdommelige liberalistiske idealisme ville jeg det samme. For som Teigen sang: «Det skal gååååååååå!».
Tiden med ren idealisme ble kortvarig. Krigene på Balkan satte en støkk i meg og slapp aldri taket. Et kvart århundre etter at mitt politiske engasjement ble tent er jeg ennå liberalist og idealist, men gode doser realisme har satt dype spor i meg, selv om jeg fortsatt er optimist.
LES OGSÅ: «Fra oljenasjon til hva da?»
Ideologi kjenner ingen landegrenser
Hvordan er Norges plass i verden i dag? Vi har flere utenrikspolitiske utfordringer. Verden har kommet tettere på.
Men verken kamp mot militante islamistgrupper eller råskapen ISIL, også kjent som IS, fremviser er noe nytt. Det nye er at brutaliteten så bevisst brukes i markedsføringsøyemed. Ideologier kjenner ingen landegrenser, ei heller giftige ideologier som radikal islam.
Det finnes ingen «quick fix» for å bekjempe organisasjoner som ISIL og deres ideologiske forankring i radikal islam. Radikal islam skal ikke få anledning til å spre seg som en pest, verken i muslimske land eller i Europa. Økt samarbeid innen etterretning og politi er nødvendig, men også nye allianser kan bli nødvendige. Ikke minst må vi stå fjellstøtt på våre verdier. Det finnes de som roper at islam må forbys og at muslimene skal ut av Europa. Det gir ingen mening å tro at man skal klare å skyve tilbake innflytelsen og utbredelsen fra de radikale islamistene uten å stå sammen med moderate muslimer og deres nettverk i denne kampen. I tillegg har vi religionsfrihet i Norge.
Bekjempelse av ISIL
I Syria er vi vitne til den største menneskeskapte humanitære katastrofen i nyere tid. Hundretusenvis av mennesker er drept og millioner jaget på flukt. Også Norge påvirkes. Flyktningstrømmen er et eksempel. Fremmedkrigere som slutter seg til ekstreme grupper har med seg mer bagasje ved retur enn ved utreise. Om ekstreme grupper som ISIL erobrer land og mennesker, så vil dette påvirke oss selv om vi er et lite land langt nord. Norge må bidra aktivt i bekjempelsen av ekstreme islamistgrupper, men også i fredsopprettende og fredsbevarende oppdrag, og ikke nødvendigvis kun FN-godkjente.
Men vi kan ikke være overalt til enhver tid. I forsvars- og sikkerhetspolitikken er forankringen i NATO og vårt nære forhold til USA avgjørende også fremover. NATO er den viktigste internasjonale organisasjonen Norge er medlem av og USA er vår viktigste allierte.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Gufs fra den kalde krigen
I fjor markerte vi at det var 25 år siden Berlinmurens fall. I år markerer vi at det er 20 år siden avslutningen av den blodigste av alle krigene på Balkan, Bosnia- krigen. Krigene på Balkan viste på et makabert vis oss optimister at regnet kan komme raskt tilbake selv når sola skinner på sitt sterkeste. I fjor kom regnet tilbake på vårt kontinent. Plutselig var vi vitne til at et FN – land gikk inn med soldater og tanks og forsynte seg av et annet FN-lands territorium. Et kaldt gufs fra den kalde krigen strøk forbi.
Russland er vår største nabo og vi har hatt et konstruktivt forhold opp gjennom årene. Det er i norsk interesse at forholdet fortsatt utvikles i positiv retning, ikke minst gjennom samarbeid om felles utfordringer i nord. Likevel er det også i norsk interesse å stå sammen med våre nærmeste i reaksjonen overfor et land som så aggressivt viser manglende respekt for et annet lands suverenitet og territorielle integritet. Selv om det er vår største nabo som er bølla.
Mye å rose Kina for
Norges forhold til en annen stormakt, Kina, har også endret seg. Balansen mellom idealisme og realisme er vanskelig, men nødvendig. Sett med våre øyne er det mye å kritisere Kina for, men det bør også være mye å gi Kina ros for. Ingen kommer i nærheten av Kina når det gjelder arbeidet med fattigdomsreduksjon de siste tiårene. Dette har stort sett skjedd med fravær av hjelp utenfra, som eksempelvis bistand. Godt samarbeid med Kina er på flere områder helt avgjørende for å lykkes fremover. Fremover må vi våge å tenke litt utenfor boksen, selv om vi har påler vi fremdeles skal holde fast i.
Muriburiland finnes ikke
I TV-serien «Lilyhammer» møter vi en overvintret sekstiåtter som barnehageonkel. Hans prosjekt er Muriburiland. «Det finnes ingen kriger i Muriburiland. Gnu er venn med tiger i Muriburiland.» Mine assosiasjoner går til en karikert utgave av hvordan Norge har sett på seg selv og blitt sett på. Muriburiland finnes ikke, men spor finnes. Til tider synes tankegangen å ha vært med når norsk utenrikspolitikk har blitt formet. Den tiden bør være forbi. Når det blåser opp til storm fra flere kanter utfordres evnen til manøvrering. Naiviteten er derfor den første som må gå fra borde når den norske skuta skal seile videre inn i fremtiden.
