NRK Meny
Kronikk

Verden sett fra Russland

Demoniseringen av Russlands statsoverhode er ikke utenrikspolitikk. Det er mer et tegn på fravær av slik politikk.

Putin med kikkert i 2010

'I europeiske medier fremstilles Russland som aggressor, mens EU og USA gis rollen som forsvarere av ukrenkelige prinsipper', skriver kronikkforfatteren. Her er Russlands president Vladimir Putin avbildet med kikkert i 2010.

Foto: ALEKSEY DRUZHININ / AFP

Verden ser forunderlig annerledes ut i dag enn kun for et halvt år siden. For undertegnede som arbeider med Russland til daglig er det uventet, men ikke helt overraskende at relasjonen mellom Russland og «den vestlige verden» minner om en ny kald krig.

I dag er det er få som husker Vladimir Putin som mannen som hindret Syria-krisen fra å eskalere, og at han i kjølvannet ble kåret til «årets mann» for 2013 av den britiske avisen The Times.

For ett år siden overrasket han amerikanske lesere ved å henvende seg direkte til dem og deres politiske ledere i en kronikk i The New York Times. Her minnet han amerikanerne om behovet for å ivareta internasjonale avtaler og forpliktelser for å hindre en eskalering av kaotiske tilstander i verden. For president Obama som jurist må dette ha opplevdes som et sviende spark på skinnleggen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

En ny form for krigføring?

Med denne uventede vendingen brakte Putin den politiske samtalen ut av lukkede møter og sikre telefonlinjer mellom statsledere. Viljen til å bryte konvensjoner ble igjen åpenbar med de «små grønne mennene» som Russland benytter på Krim-halvøya og i østre Ukraina.

I dag er det er få som husker Vladimir Putin som mannen som hindret Syria-krisen fra å eskalere.

Hege Toje

Den hardnakkede benektelsen fra Kreml av at det er russiske soldater uten distinksjoner som opererer på Ukrainsk territorium skapte innledningsvis forvirring i Europa og USA. Dette ble kalt en ny form for krigføring.

Skuer man tilbake i russisk historie minner dette imidlertid om måten kosakker ble brukt som militære ressurser på 1600- og 1700-tallet før de ble innrullert som regulære tropper i det russiske tsarriket. De kunne tjene den russiske tsarens strategiske militære hensyn i hemmelig inngåtte avtaler, samtidig som de lett kunne avskrives som autonome grupper med sin egen agenda. Dette prinsippet blir av Janice Thomson i boken «Mercenaries, Pirates and Sovereigns» kalt «den plausible benektelsens politikk».

LES OGSÅ: En geopolitisk tabbe

Spiller bevisst på tvetydighet

Det er denne tvetydigheten som Kreml spiller bevisst på. Vi kan ikke utelukke at væpnede militser kan handle på eget initiativ (selv om de neppe ville ha vært så velutstyrt med våpen om så hadde vært tilfelle).

For selv om Vladimir Putin oppfattes nærmest som en enehersker, så er det høyst usikkert hvor mye han faktisk er i stand til å kontrollere. Historikere som AJP Taylor viser ofte til de antatt eneveldige Tsarene mer som gisler av et dysfunksjonelt system enn som diktatorer i moderne forstand.

Lite nyttig polarisering

Vi er for tiden vitne til at internasjonal politikk låses i en dynamikk av eskalerende sanksjoner som bygger murer av brutt vare- og transportflyt. I europeiske medier fremstilles Russland som aggressor, mens EU og USA gis rollen som forsvarere av ukrenkelige prinsipper.

Selv om Vladimir Putin oppfattes nærmest som en enehersker, så er det høyst usikkert hvor mye han faktisk er i stand til å kontrollere.

Hege Toje

Slike polariserte fremstillinger fremmer ikke en nødvendig forståelse og dialog. Det er viktig å ha i mente at for Russland er handlingene en respons på konkrete overtramp mot den russiskspråklige befolkningen i Ukraina fra Kiev. Ukrainsk nasjonalisme betraktes med uro, ikke bare av russere, men også av landets andre etniske minoriteter. Mange nekter å la seg mobilisere til kampene i øst. Her bærer ukrainske myndigheter et stort ansvar.

Hendelsene er også et direkte tilsvar på EU og NATO sin østlige ekspansjon som Putin med all tydelighet har gjort klart er en rød linje. Sett fra Moskva hjalp Vesten demonstranter til å styrte Ukrainas lovlig valgte regjering og skrev under på en assosieringsavtale med en overgangsregjering selv om denne manglet mandat til å inngå slike avtaler.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

En grov feiltakelse

Det hjelper lite å hevde at Russlands geopolitiske syn er «utdatert». Territoriell kontroll er igjen smertefullt på agendaen. Ingen kan lenger med troverdighet påstå at rakettbaser i Øst-Europa eller EU-utvidelse er nøytrale handlinger.

Vi er for tiden vitne til at internasjonal politikk låses i en dynamikk av eskalerende sanksjoner som bygger murer av brutt vare- og transportflyt.

Hege Toje

Å avskrive motpartens virkelighetsforståelse i en kontekst av denne partens militære opprustning er en grov feiltakelse.

Demoniseringen av Russlands statsoverhode er ikke utenrikspolitikk, det er et tegn på fravær av det samme.

Å påpeke dette betyr ikke å unnskylde eller akseptere russisk opptreden. Manøveren av plausibel benektelse må avkles og de ansvarlige stilles til ansvar. Men dette bør også inkludere en selvransakelse blant Vestens selvrettferdige ledere.