Kommentar

Venter på Ropstad

Et mirakel må til for å gjenreise KrF til gamle høyder.

Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad innleder på pressemøte før landsmøte.

Når Kjell Ingolf Ropstad tar over som valgt leder i KrF, havner han i en umulig spagat mellom fløyene i partiet, skriver kommentator Magnus Takvam. Bildet er fra pressemøtet med KrF-ledelsen tidligere denne uken.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Kristelig folkeparti har de siste månedene hatt en midlertidig leder , Olaug Bollestad. Når det nå kommer en ordinært valgt ledelse på plass, må Kjell Ingolf Ropstad vise hvem han er og hva han står for politisk.

Fortellingen om partiets politiske veivalg er blitt til historien om den «blå» mot den «røde» siden, der blå side vant. Selv om seieren var svært knepen, både på landsmøtet i november og i det senere landsstyremøtet etter Granavolden-forhandlingene i januar, har det skapt forventninger som drar den kommende partileder ut i en umulig spagat.

På den ene siden snakker de kristenkonservative miljøene om at kampen nå må stå om å snu de tapte sakene som abort og ekteskapslov. På den andre siden er det klare forventninger og krav til den nye ledelsen om å inkludere de «røde» og føre en politikk også venstresiden i partiet kan identifisere seg med.

Ropstad har selv bidratt til å skape en del av de falske forventninger enkelte på grasrota har.

Høyre eller sentrum

Forestillingen om en ny partileder som skal dra partiet langt til høyre blir heftig tilbakevist., både av folk i partiledelsen og tilhengere av Ropstads linje .

De som innbiller seg at det er et sug etter Sylvi Listhaugs retorikk på grasrota, kjenner ikke partiet, blir det sagt, med henvisning til tidligere Vårt Land-redaktør Helge Simonnes' analyse, som blant annet ble presentert i NRKs Politisk kvarter torsdag morgen.

En av dem jeg snakket med sa det slik: – For oss er ærlig talt Partiet De Kristne det beste som noen gang har skjedd KrF. Nå må vi ikke lenger svare for det en del av dem som etter hvert har gått over dit, har sagt og uttalt, på stands og i valgkamper. Å slippe dette mørkemannsstempelet er en stor befrielse.

Konfliktlinjene i partiet er med andre ord mer komplekse enn det de vante inndelingene går ut på. Tilhengere av blå linje fins både i det man forbinder med bibelbelte-KfF, men også i Krf-miljøer som er liberale i verdispørsmål og høyreorienterte i økonomisk politikk. Kall dem gjerne Civita-KrF. På samme måte er det verdikonservative partifolk som er radikale i økonomisk politikk og problemfritt kan samarbeide med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering, og som i sum skaper mer en mosaikk av motsetninger enn en endimensjonal konfliktakse.

Kjell Ingolf Ropstad må nå vise hvem han er og hva han står for politisk.

Selvforskyldt

De som kjenner Kjell Ingolf Ropstad fra innsiden av partiet beskriver ham mer som en pragmatisk enn en ideologisk visjonær leder. – Det han liker er å forhandle og snekre kompromisser som kan gi partiet store og små gjennomslag for egen politikk. Jeg tror absolutt ikke han vil bevege partiet i en mørkeblå retning, sier en av de røde som selv var svært skuffet over partiets veivalg.

På den andre siden har Ropstad selv bidratt til å skape en del av de falske forventninger enkelte på grasrota har. Både ved den knallharde maktpolitikken han utøvde ved å bringe abort-kampen inn i striden om regjeringsmakt sammen med Erna Solberg, og gjennom signaler i ulike tiltredelsesintervjuer i forkant av landsmøtet. Det handler både om utsagn som at «kristne verdier er bedre enn andre verdier» i DN, og henvisningene til den suksess Ebba Busch Thor har hatt, blant annet ved å svinge de svenske Kristdemokraterna i høyreretning.

Mirakel

En observatør i Stavanger Aftenblad kaller disse utsagnene fra Ropstad hans «flørt med de konservative.» I likhet med flere, både innenfor og utenfor partiet, mener avisas kommentator Hilde Øvrebekk at Helge Simonnes analyse av at KrF er splittet i en for og mot Listhaug-front, blir for enkel.

"Men en ting Simonnes nok har rett i er at splittelsen skyldes at det er for stor avstand mellom heltidspolitikere og grasrota i partiet som i stor grad styres av «religiøst instinkt.»skriver Aftenbladets kommentator . Hun argumenterer for at partiet i den velgerkrisen partiet nå opplever , tvinges til å legge seg på en linje som i første omgang handler om å beholde disse tradisjonelle velgerne.

Og det er er nettopp her jeg mener spagaten kommer inn :

Dersom Ropstad i for stor grad konsentrerer seg om denne delen av partiet som styres av «religiøse instinkt» risikerer han å fremmedgjøre de miljøene i partiet som er desillusjonerte, eller i beste fall avventende til KrF på grunn av samarbeid med Frp i regjering.

Skal den nye lederen makte å forene begge disse motstridende gruppene og på toppen av det kapre nye velgere, trengs det virkelig en mirakelmann.