Espen Goffeng starter i en kronikk dagen etter at det ble klart at Trump vant presidentvalget venstresidens obligatoriske selvflagellering. Og selv om det er tilløp til god analyse, blir dessverre svaret feil – eller kanskje snarere fraværende – og det er slik det må bli når både spørsmål og adressat er feil.
Adressaten er feil fordi det aldri vil være norske kolonihagesosialister som vil bygge brannmuren mot trumpismen.
- Les mer:
- Les mer: Gretne gubber synger gamle sanger
Venstresida er for lik Trump
For det første er de et stadig mer marginalt fenomen i norsk politikk: SV oscillerer rundt sperregrensa og antiglobaliseringsbevegelsen lå på sotteseng der Brexit og Trump nå har gitt dem en adrenalininnsprøytning. Ja, dere hørte riktig. For venstresida har altfor mye til felles med Trump og hans likesinnede til å kunne bekjempe den. Derfor var Jeremy Corbyn fraværende i kampanjen mot Brexit, og derfor står Sanders og Trump for mye av den samme katastrofale proteksjonismen.
Adressaten må være den brede allianse i norsk og europeisk politikk som inkluderer sosialdemokrater, liberale, kristendemokrater og konservative, som alle ønsker å hegne om de verdier våre velferdsstater er bygd på. Bare denne brede alliansen er i stand til å bygge en brannmur mot Trump og hans heiagjeng i Europa – en heiagjeng som strekker seg langt inn i Frp.
Svaret er ikke, som Goffeng gjør, å skjelle ut perifere raddiser, for det spiller ingen rolle om de sitter på Blå og diskuterer Chomsky eller på plenen foran Stortinget og protesterer mot noe.
Spørsmålet er hvilken politikk og hvilken retorikk Ap, KrF, Venstre og Høyre – og deres europeiske søsterpartier – må føre for å hindre at land etter land faller som dominobrikker inntil vi er tilbake på 1930-tallet. «First We Take Manhattan …» Vi har sett fienden, og det er oss.
Proteksjonisme vil føre til økonomisk katastofe
Svaret er todelt, og retter seg mot henholdsvis de som stemmer Trump og hans fanklubb fordi de er globaliseringens tapere, og mot dem som stemmer på dem fordi de har et autoritært og nasjonalistisk og verdisyn.
Trumps (og Sanders’) proteksjonistiske politikk vil, dersom den blir gjennomført, føre til en økonomisk katastrofe uten sidestykke. De siste 85 års økonomiske framskritt, som er bygd på en stadig åpnere verdenshandel, vil fordufte. Resultatet vil bli mer fattigdom, fremmedgjøring og mer grobunn for hat og ekstreme ideologier – kanskje fra venstresida neste gang som en reaksjon på Trump.
Jobb nummer én er derfor å forsvare globaliseringen og den åpne verdenshandelen mot angrep både fra høyre og venstre. Jobb nummer to er å reversere de økte forskjellene i omtrent alle land. Globaliseringen har gjort kaka mye større, men eliten har forsynt seg av en stadig større del av kaka slik at kakestykkene som blir igjen til «folk flest» er mindre enn før i mange land. Det haster å få til en radikal omlegging av fordelingspolitikken slik at også globaliseringens tapere (for eksempel de som har sett jobbene sine bli flyttet til Kina og Bangladesh) blir kompensert og opplever at de får sin del av kaka.
Siden nasjonale virkemidler er begrenset av kapitalens frie flyt, er det nødvendig med bindende internasjonale avtaler om progressive skattesystemer og avskaffelse av skatteparadis. Dette bør starte i EU, og legges inn som krav i framtidige handels- og investeringsavtaler. En effektiv nasjonal fordelingspolitikk i en globalisert økonomi er brannmurens viktigste fundament, og her har de nevnte partier og ideologier kommet til sørgelig kort.
Følg debatten: og
Med ondt kan ikke ondt fordrives
På dette fundamentet må det bygges en felles retorikk fra de dannete og anstendige partier som man kan ta rett ut av læreboka til Michelle Obama. Vi må være konsekvente på å snakke om «vi», ikke om «oss og dem». Et språk som inkluderer og gir håp, ikke ekskluderer og skaper frykt. Vi vil aldri overbevise de verste rasistene og nasjonalistene. Men verden har vist før at håpet kan trumfe hatet, og vi kan klare det igjen. Med ondt kan ikke ondt fordrives. Vi må stå sammen om et budskap om håp, og om det store «vi» som omfatter mer enn etnisk hvite nordmenn.
Vi har sviktet fundamentalt på dette, særlig i innvandringspolitikken. Ap (med SV på slep) gjennomførte i regjering Frps politikk. Høyre har blitt mer og mer lik Frp de siste tre årene, mens Venstre og KrF var døråpnerne som slapp reven inn i hønsegården.
Norge har ingen Angela Merkel, ingen Justin Trudeau, men vi trenger tusenvis av dem: Et Høyre som gjenoppdager den anstendige konservatismen til Merkel og samarbeider mot sentrum. Et Venstre som følger Trudeaus ledestjerne og slamrer igjen døra til våre hjemlige trumpister i Frp. Et Ap som tar et oppgjør med sin egen innvandringspolitikk og gjør seg fortjent til å ta ordet «solidaritet» i sin munn.
Brannmuren mot 30-tallet består av utjevning av de økte forskjellene skapt av globaliseringen kombinert med en verdikamp mot alt det radikale ytre høyre står for, hjemme så vel som ute.
Vi har verdens beste utgangspunkt, men er i ferd med å skusle det bort like raskt som regjeringen skusler bort Oljefondet. Skal vi starte jobben sammen i dag?
- Les mer:
- Les mer:
- Les mer:
