Kronikk

Velkommen til fremtiden

Klimaendringene kommer ikke. De er her.

Hest gresser på tørt jorde

Klimaendringer koster penger, og de koster mer jo verre de blir, skriver Espen Barth Eide. Bildet er fra tørken sommeren 2018.

Foto: Håkon Hov Martinsen/NRK

Vi så det i sommer: ekstremtørke, storflom, skogbranner. Vi ser det i nord: Deler av Longyearbyen må flyttes på grunn av klimaendringer. Frølageret som ble bygget for bare ti år siden, må bygges om fordi permafrosten smelter. Fenomenet flytter snart sørover.

Velkommen til fremtiden: Havene forsures, havstrømmer endres, med store konsekvenser for forekomsten av fisk i våre farvann. Næringsgrunnlaget forvitrer mange steder på kloden, og vi må forvente store folkevandringer og strid om gjenværende ressurser. Klimaendringer koster penger, og de koster mer jo verre de blir.

Vi så det i sommer: ekstremtørke, storflom, skogbranner.

Vi vil tape stadig større inntekter og samtidig bruke stadig mer på klimatilpassing. Menneskene har om få år brukt opp sitt karbonbudsjett, altså sluppet ut det vi kan tillate oss av klimagasser som ikke fanges opp igjen, om vi skal begrense oppvarmingen til 1,5 eller til og med 2 grader.

Ikke for «vår tid», men for all fremtid.

Viktigst i dette århundret

Vi må handle, og vi må handle nå. Klimapolitikken må bli rammen rundt all politikk. I dette må vi også skape fremtidens samfunn. Jeg er opptatt av ansvarlig styring, og det er lite ansvarlig å styre rett mot et stup.

En helhetlig, strategisk tilnærming må bestå i at vi finner løsninger som forener flere viktige krav. Vi må ta vare på klimaet og naturen. Vi må sørge for fremtidig verdiskaping og inntekter til fellesskapet. Vi må skape arbeid for flest mulig, og omstillingen må være rettferdig, inkluderende og forståelig for alle som berøres av den.

I mitt hode er dette sosialdemokratiets viktigste prosjekt for dette århundret: å sikre at vi omstiller oss i tide, og at vi griper de mulighetene selve omstillingen gir oss.

Jeg er opptatt av ansvarlig styring, og det er lite ansvarlig å styre rett mot et stup.

Ingen bransje slipper unna, og mange er i full gang. Det ser vi innen industri, transport, energi, landbruk, by- og kommuneutvikling. Herunder selvsagt oljebransjen. Men hva betyr det?

Reisen til fornybarsamfunnet

Er svaret å strupe tilbudet, ved å beslutte å avvikle oljeindustrien innen et bestemt tidspunkt? Jeg tror ikke det. Isolert sett er det ikke nødvendigvis god klimapolitikk heller.

Et tidlig bortfall av norsk olje vil kunne erstattes av andres olje, og lite er oppnådd bortsett fra lavere inntekter her hjemme. I de tilfellene norsk gass går direkte til å erstatte mer forurensende europeisk kull, kunne norsk avvikling til og med vært negativt i et klimaregnskap, i hvert fall inntil renere energikilder vil overta for gassen.

Om vi lykkes med storskala karbonfangst- og lagring (CCS), kan gassen vår også spille en rolle i en klimavennlig fremtid, ved at gassen konverteres til hydrogen og CO₂ lagres. Dessuten bidrar oljebransjen med en rekke andre produkter enn energi, som igjen kan inngå i en moderne sirkulærøkonomi.

Vi må handle, og vi må handle nå.

Vi ser allerede at viktige deler av bransjen er i full gang med å satse på neste fase. Havvind er et av stikkordene. Dette trenger derfor ikke å bli en debatt for eller mot oljeindustrien, men om hvordan også oljeindustrien og de som jobber der kan være med på reisen inn i fornybarsamfunnet.

Goliat

Vi kan ikke fortsette å føre én diskusjon om klimaet og en annen om oljen, skriver Espen Barth Eide.

Foto: Allan Klo / NRK

Omstilling lønner seg

Så må vi huske at andre lands valg vil påvirke oss uansett hva vi gjør her hjemme. Klimapolitikk blir et stadig viktigere tema, verden rundt. EU går i front. Det samme gjør mange delstater, byer og bedrifter i USA, tross president Trump. Og selv om Kina med sin enorme vekst i dag er verdens største utslippsland, er det også helt i front i investeringer i fornybar energi og infrastruktur i verden.

Hvorfor gjør de det? Fordi det lønner seg.

Også i Norge må vi se hvor dette bærer. Dette har med finansiell risiko å gjøre, vel så mye som klimapolitikk. Vi må sørge for at vi ikke ender opp med å satse så mye på at oljebransjen vil bære oss inn i evigheten at vi én dag står der med regningen for investeringer som ikke gir avsetning og skatteinntekter likevel.

Dette trenger ikke å bli en debatt for eller mot oljeindustrien.

Så langt har oljepolitikken vår lønnet seg. Spørsmålet er hvor lenge det vil fortsette slik, i en verden som omstiller seg raskt og hvor etterspørselen etter olje kan ha nådd toppen i løpet av noen år.

Verden i endring

Det smarteste vi kan gjøre akkurat nå er derfor å jobbe det remmer og tøy kan holde for å legge grunnlaget for nye næringer som kan stå på skuldrene av vår mest teknologisk avanserte og innovative næring i dag, nemlig oljebransjen. Akkurat som de fleste moderne industriland ikke lever av en bestemt næring alene, vil nok ikke vi gjøre det heller. Derfor må vi satse på flere sektorer samtidig.

Jeg tror vi kan klare dette ganske bra, hvis vi bare setter tydelige mål. Den norske modellen og stor åpenhet mot verden har gjort oss gode på omstilling. Og nettopp de miljøene som har vokst frem fordi kloke hoder la grunnlaget for oljealderen på 70-tallet, vil stå helt sentralt i dette.

De som er aller mest berørt, bør delta i samtalen, heller enn å avvise den.

Derfor trenger vi debatt om helheten i alt dette. Vi skal ha respekt for oljebransjens behov for forutsigbarhet. Men bransjen må også tilpasse seg en verden i endring. Slikt krever klokskap og langsiktighet. Vi må klare å føre en fornuftig samtale om hva som skjer rundt oss og hva det kan komme til å bety for den politikken vi skal føre i fremtiden.

Vi kan ikke fortsette å føre én diskusjon om klimaet og en annen om oljen. Og de som er aller mest berørt, bør delta i denne samtalen, heller enn å avvise den.